Likestillingssenteret er glad for at en kvinne som har betydd svært mye for mange blir hedret. Få, om noen, har bidratt mer for kvinner og skeives vilkår i Den norske kirke enn den første kvinnelige biskopen.

Da Rosemarie Köhn begynte å studere teologi, kunne ennå ikke kvinner bli prester. Hun valgte å studere teologi likevel, og tok teologisk embetseksamen i 1966.

Köhn hadde sitt virke i en mannsdominert verden. Hun ble den første kvinnelige rektoren ved Praktisk-Teologisk Seminar. Hun skulle bli en foregangskvinne på flere områder, men ikke uten motstand.

På sitt første bispemøte i 1993 fikk hun en «velkomsthilsen» som kunne tatt motet fra noen hver. «Du må huske hvilken smerte du er for den norske kirken», ble det fortalt henne. Den som ønsker forandring, er til smerte for det bestående.

Rosemarie Köhn banet vei for kvinnene, men hadde kanskje enda større betydning for en annen gruppe som har hatt et problematisk forhold til kirka. Homofile og lesbiske.

Det er ikke mange kvinner som blir hedret med statue. Rosemarie Köhn er en av få, og det er fortjent.

Goro Ree-Lindstad, direktør, Likestillingssenteret

Troende eller ikke, enten vi liker det eller ikke; kirka har en stor plass i livet vårt, fordi mange av livets største begivenheter er knyttet til kirka.

Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er store begivenheter som vi vil dele med dem vi er glad i. Skeive har med god grunn følt at de har vært utestengt, fordømt og ikke velkomne kirka. For skeive var porten aldri høy eller vid nok.

Rosemarie sa selv at hun ikke gikk inn i biskopgjerningen med tanke på å kjempe for homofile og lesbiske. Hun fortalte at hun hadde nok med å si ja til å bli den første kvinnelige biskopen, med alt det innebar av motgang.

Les også

Flere hundre møtte opp for å se avdukingen: – Det var emosjonelt for oss

Likevel skulle hun bli den som tok opp kampen for skeive i kirka på en måte som ingen hadde gjort før henne.

For i 1997 ble Siri Sunde ansatt som kapellan i Nordre Land. Köhn visste godt at hun hadde en kvinne til kjæreste, og hun visste like godt at kirka ikke tillot registrerte partnere i vigslet stilling. Köhn hadde avlagt løfte om å holde seg til kirkens retningslinjer.

Og derfor måtte hun be Sunde love at hun ikke ville inngå parternskap så lenge hun var ansatt som kapellan. Det gjorde Sunde, men brøt senere løftet. Hun ville ikke lenger godta at hun ikke kunne være prest, og samtidig leve sammen med kvinnen hun elsket.

Det ble en smertefull sak. Köhn ga Sunde permisjon fra prestegjerningen i påvente av at Kirkemøtet skulle ta stilling til om homofile i partnerskap kunne være prest i Den norske kirke.

Hun fikk ingen hjelp derfra. Høsten 1997 sa Kirkemøtet nei. Da ble Köhn stilt overfor to valg. Sunde kunne gå tilbake til prestegjerningen i Nordre Land, og dermed gå imot kirkas øverste organ.

Eller hun måtte si opp Sunde. Köhn trosset Kirkemøtet, og ga Sunde tilbake prestestillingen. Köhn fikk mye støtte. Men det kom også brev som mente at hun gjorde skam på kirka og prestegjerningen, at fortapelsen ventet.

Sunde-saken var svært viktig i et arbeidslivsperspektiv. Fram til dette hadde skeive i partnerskap systematisk vært diskriminert i kirka, og hatt yrkesforbud som prest. Saken utløste en rekke prosesser i Den norske kirke. Köhn åpnet opp for alle, hun banet vei for en mer likestilt kirke, og nå vies også likekjønnede par i kirka.

I fjor, 50 år etter at homofili ble avkriminalisert i Norge, kom biskopene med en erkjennelse, og vedgikk at kirken har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte.

Sunde-saken viste seg også å være full av sprengkraft og symbolsk betydning. For mange skeive har det vært forbundet med sorg og smerte å delta i kirkelige feiringer. De har følt seg uvelkomne. Rosemarie Köhn endret dette. Hun viste at det var plass for alle i kirka, uavhengig av hvem du elsker.

Nå står hun på sokkel utenfor Hamar domkirke, og er også en ny kvinne i den kvinnehistoriske byvandringen «I hennes fotspor», som ble gitt av Likestillingssenteret, Kirsten Flagstad-museet og Domkirkeodden til byjubileet i 2020.

Det er ikke mange kvinner som blir hedret med statue. Rosemarie Köhn er en av få, og det er fortjent. Hun var en av de modige som går foran, og det er mange som er takknemlige for at hun sto i stormen, og gjorde plass i kirka til dem som sto utenfor.