Den 1. desember går abonnementet mitt på HA ut. Avisa har fulgt meg siden jeg flyttet hit midt på 80-tallet, og den har vært en trofast kilde til informasjon om det som har rørt seg i lokalsamfunnet, og også nasjonalt og regionalt.

De siste åra har det dessverre blitt dårligere. Dybdestoffet har forvitret. HAs lokalsamfunn har snevret seg inn fra å dekke store deler av Hedmark fylke til å gjelde småbyen Hamar med satellitter (som like gjerne kunne vært en del av Hamar slik det ser ut til at HA ønsker det). Kinoannonsene var plutselig borte.

En fantastisk kulturjournalistikk er erstattet med personfokusert «hvem var der»-vinkling.

Les også

I valget mellom mindre papir eller mindre journalistikk, hva ville du satset på?

Avisa fylles opp med stoff om vellykkede næringslivsprofiler og lokale selebriteters gjøren og laden. Og nå sist fratas vi den daglige papiravisa, den som har vært trøsta ved morraskaffen.

Ja, jeg vet at verden endrer seg. Klikk-journalistikken florerer, og ungdommen leser ikke lenger på papir. Da er det vel ikke å vente at en skal ta hensyn til de gamle, trofaste abonnentene. Men når avisa ikke leverer det vi vil ha, føler vi oss ikke lenger bundet til avisa.

30. november mottar jeg min siste papiravis fra Hamar. Det blir en trist dag, men jeg overlever nok. Ennå finnes det heldigvis motkulturell trass og fornuftig bruk av trykksverte. Så får vi bruke nyvunnet tid til å utforske andre kilder til kunnskap og leseglede.