I år kan vi feire at det er 30 år siden fedre fikk rett til foreldrepermisjon. Det var banebrytende i 1993 at menn skulle være hjemme med små barn.

Det er ingen tvil om at fedrekvoten har bidratt til at menn har fått en mer selvfølgelig status som omsorgsperson for egne barn. For når pappa har egen kvote, er han også mer hjemme med barna.

Foreldrepengeordningen generelt, og fedrekvoten spesielt, har bidratt til å gi nybakte mødre og fedre likere mulighet til å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet. Samtidig har den bidratt til at omsorgsoppgavene hjemme deles mer likt.

Som et resultat av alt dette, har også fedrekvoten bidratt til å utvide mannsrollen. Her ønsker vi å løfte blikket og se betydningen av fedrekvoten i et større perspektiv.

Siden den første fireukers fedrekvoten ble innført for 30 år siden, har lengden økt jevnt og trutt. Fra 2018 er femten uker forbeholdt far. Om far ikke tar ut sin kvote, mister foreldrene permisjonstida som ikke blir tatt ut.

Det måtte et såpass sterkt politisk insentiv til for å endre på normer for fedres rolle som omsorgsperson. Det viser tendensen som har vært tydelig de siste 30 årene: Fedre flest tar ut kvoten sin, men ikke mer, uansett om den er fire eller femten uker.

Debatter om fedrekvoten og tredeling av permisjon dreier seg ofte om nettopp fordeling av uker. Det kan se ut til at fedre er fornøyde med sine øremerkede uker.

Samtidig er ikke alle mødre fullt så fornøyd, og ønsker flere uker forbeholdt mor. En undersøkelse NAV gjennomførte i 2022, viste at over halvparten av mødrene synes fedrekvoten er for lang.

Fordeling av uker er spørsmål som kan være viktig for de det gjelder. Men fedrekvoten handler om mer enn kampen mellom mors og fars rettigheter og behov som foreldre. Den handler også om mer enn forholdet mellom barn og far.

Fedrekvoten har vært viktig for å utvide menns handlingsrom, og hva som er godtatt innenfor maskulinitetsnormen – altså samfunnets normer om hva det vil si å være en mann.

En av de overordnede likestillingsutfordringene for menn er at maskulinitetsnormen er trang, den speiler ikke det mangfoldet som finnes blant menn. Det gjelder både de som er fedre og de som ikke er det.

Det første mannsrolleutvalget kom med sin NOU i 1991. Der spør de om en kunne «tenke seg ordet omsorg plassert i en mannlig kontekst? Kameratskap mellom menn. Det finnes. (…) Menns kroppsspråk, vitsing og humor, de hverdagslige frasene, alt dette dagliglivsspråket er uttrykk for samværsformer ofte basert på varme, omtanke og innlevingsevne. Makt og kontroll, hierarki og konkurranse, er ikke dekkende begreper for dagliglivets samværsformer blant menn.»

Mannsrolleutvalget sa også at vi ikke kommer videre med likestillingen hvis ikke menn involveres mer, noe som var utgangspunktet for at utvalget ble satt ned. I dag har vi et nytt mannsutvalg som jobber ut fra samme problemstilling.

Samtidig viser sitatet at mye har skjedd. Ikke minst når det kommer til å se menn som en mangfoldig gruppe.

Å måtte passe inn i en trang norm begrenser mange menns liv. At menn i større grad forventes å være hjemme med egne barn, har også ført til at menn i større grad anerkjennes som omsorgspersoner.

Dette er noe som kommer alle menn til gode, og det bidrar til et mer likestilt samfunn som gagner alle kjønn.