Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mye er bra i Hamar-skolen. Jeg er glad og takknemlig for å jobbe med gode rammevilkår og nokså rause ressurser.
Vi har vært på turer og gjort utflukter, fått lære og oppleve både i og utenfor klasserommet. Det er dedikert ledelse, gode støttesystemer og det meste fungerer slik at jeg som lærer kan konsentrere meg om det jeg er utdannet til.
Som mor til tre barn som har gått gjennom den gjennomdigitaliserte Lillehammer-skolen, er jeg takknemlig for at Hamar kommune også tar seg råd til skolebøker. Jeg kan undervise med penn og papir – og elevene får også lese og skrive på papir.
Fra klasserommet ser jeg konturene av en katastrofe. Det er hele samfunnet vårt som er truet.
Alt dette bidrar til at jeg kan gjøre jobben min best mulig med den metodefriheten jeg har i yrket mitt. Hamars politikere har heller ikke overstyrt mitt faglige skjønn og min metodefrihet med slike uhyrlige påfunn som leksefrihet.
Likevel bør Busterud og hans politikerkollegaer (HA 1.9.) være klar over at det er noe som svikter i Hamar-skolen. Når Busterud og hans mulige etterfølger Vigdis Stensby skriver at Hamar er fjerde best på skole, mener de trolig bare pengebruk. Men det er ikke nødvendigvis noen korrelasjon mellom brukte ressurser og kvalitet.
Slik ser de for seg framtids hamarskole
Nesten hele innlegget til Busterud og Stensby handler om hvordan ressursene brukes på bygg, men lite om hvordan de brukes inni byggene. Det hjelper dessverre ikke å ha flotte skolebygg om innholdet er råttent. Det hjelper ikke med masse ressurser om de brukes feil.
Nylig tok alle nye ungdomsskoleelever ved Ajer ungdomsskole en klassisk Carlsten-leseprøve som norske elever har tatt i årevis.
Aldri tidligere har resultatene på denne prøven vært så katastrofalt dårlige som i år. Elevene har gått syv år på Hamar-skolen, men de fleste kan ikke lese på et funksjonelt nivå. De leser sakte og forstår ikke hva de leser – uten at jeg, av naturlige årsaker, kan gå inn på de eksakte tallene. Bare tro meg på dette: Det er helt krise!
Hamar-lærer Sanna Sarromaa slår alarm: – Aldri før har resultatene vært så katastrofalt dårlige
Noe kan kanskje tilskrives koronatiden, men likevel er det naturlig for meg å spørre: Hva i all verden har man gjort syv år på barneskolen på Hamar? Ingen verdens ting?
Det er ekstra ille med tanke på at Hamar er en høyskoleby med lange og stolte lærerskole-tradisjoner. Er det ikke nettopp dette man burde kunne på Hamar? Å lære å lese?
Nå skal vi på ungdomsskolen tette hullene fra barneskolen med målrettet og massiv innsats – som naturligvis går på bekostning av noe annet.
Lesing er jo en grunnleggende ferdighet. Det er ikke så veldig mye mer teoretisk man klarer å lære før man kan lese. Vi har kunnskapen og kompetansen, og vi tar utfordringen, men jeg sitter igjen med spørsmålet som jeg er nødt til å gjenta: Hva i huleste har man gjort på barneskolen?
Snart er det nasjonale prøver igjen. Einar Busterud og Hamars politikere bør følge nøye med på resultatene av dem – og agere deretter. Vi kan ikke miste en hel generasjon. Det er med andre ord på høy tid at søkelyset settes på kvaliteten i opplæringen. Nye fine skolebygg hjelper ingenting om det ikke foregår læring der inne.
Jeg er ikke politiker, men tillat meg likevel et forslag. En måte å møte problematikken er å opprette egne Hamar-prøver og ha en «Hamar-standard» i enkelte fag allerede på barneskolen. Oppnår ikke eleven den satte minimumsstandarden, bør det umiddelbart settes inn ekstra tiltak og innsats uten omfattende, lange og byråkratiske runder hos PPT.
Barneskolene må ansvarliggjøres. De kan ikke sende hva som helst videre til ungdomsskolen og vente at andre fikser jobben de ikke gjør.
Hjemmene har naturligvis også et ansvar, men det er vanskeligere å regulere fordi det er privat. Men alle foreldre med skolebarn bør stille seg selv spørsmålet: Viser jeg et lesende eksempel eller stirrer jeg hjerneløst på telefonen min? Har barna mine ubegrenset tilgang til internett, spill og sosiale medier? Er jeg en rollemodell når det gjelder lesing?
Jeg har på flere foreldremøter oppfordret foreldrene til å abonnere på papiravisen. Papiravisen er et konkret og synlig bevis på lesing – og inviterer dessuten til dannende samtaler om dagsaktuelle temaer og debatter sammen med barnet.
At elevers leseferdigheter faller dramatisk, er en tikkende bombe. Når folk ikke lenger kan lese og tenke kritisk, er det mye lettere å spre falsk informasjon. Lesing av skjønnlitteratur øker også evnen til empati. Hva slags regimer får makten når borgere ikke lenger kan lese og tenke selv – og attpåtil ikke evner å sette seg inn i andre menneskers situasjon?
Fra klasserommet ser jeg konturene av en katastrofe. Det er hele samfunnet vårt som er truet.