Nå vel – i kjølvannet av kunstig intelligens og lite etterrettelig informasjon, bør vi nok også forholde oss til reelle samfunnsutfordringer. Pensjon er en av disse.

Lov om Folketrygd ble innført i 1967. Da var gjennomsnittlig levealder for kvinner rundt 70 år og menn litt lavere.

Flere tiår har gått, og velferdsstaten har utvikla seg i en retning som har gjort Norge til verdens beste land å bo i. Demografien har endra seg, på hvilken måte?

Mannfolk blir nå i snitt 81 år, mens kvinnfolk har en forventa levealder på 84. Dagens 70-åringer er fortidas 50-åringer, vil noen hevde. (I et historisk perspektiv vil jeg nevne at gjennomsnittsalderen i Norge midt på 1700-tallet var 39 år.)

Det forventes en økning i levealder framover, og dette vil være en stor utfordring for kostnadene i pensjonssystemet. Hovedutfordringa er altså hvordan eldrebølgen skal finansieres.

Det er faktisk bra for samfunnet å føre en aktiv seniorpolitikk og holde på flere i arbeidslivet. Pensjonsforsker Axel Bredesen hevder at pensjonssystemet kan følge vanlig lønnsutvikling i samfunnet med økt pensjonsalder. (Forskning .no 2021.)

Seksjonssjef i NAV, Ole Christian Lien, argumenterer med at økt pensjonsalder gir opptil 70.000 flere årsverk og 7 til 9 milliarder i økte skatteinntekter. (op.cit.) Vi har vel ikke glemt at skatten finansierer velferdsordningene?

I psykologifaget har vi altfor lenge vært opptatt av tradisjonelle områder innafor grunnforskning der klassikerne Freud og Piaget er premissleverandører.

I de siste åra, derimot, har psykologene begynt å måle livskvalitet. Resultat? Arbeid fremmer livskvalitet, ikke minst fordi det bidrar mer til materiell trygghet og aktivitet enn å gå på trygd.

I staten er øvre aldersgrense 70 år, det vil si ved nådd alder må arbeidstaker slutte. Da har undertegnede dessverre igjen bare 2 år etter over 40 yrkesaktive som lektor i den videregående skolen. (Noen vil hevde at det kanskje er like greit...?)

Den amerikanske psykologen Abraham Maslow utvikla i 1950- og 60-åra en teori som fokuserte på menneskenes livssituasjon, ikke alder og stadier. (Humanistisk psykologi).

Teorien er at folks behov for videreutvikling av evner, behov og muligheter er viktigst i våre liv. Helt konkret vil det blant anna si at en forfatter må skrive, en musiker spille, en professor forske – uansett alder. En strålende og positiv teori!

Dog – jeg satser på at «tidligpensjonistene» ikke har brukt opp hele potten, men at det fortsatt er igjen en slant i Statens Pensjonskasse om 2 år.