Det var i hvert fall ikke regjeringa Nygaardsvold som vant slaget om 9. april. Riktignok vedtok de alminnelig mobilisering da det omsider var klart at de krigsskipene som trengte inn mot norske byer, var tyske og ikke britiske.

Og derfor sa de også nei til det tyske ultimatumet om å overgi landet betingelsesløst da Hitler krevde det.

Men granskingskommisjonen av 1945 fortalte oss at Regjeringa slett ikke hadde vedtatt alminnelig åpen mobilisering med frammøte straks.

Nei, de hadde vedtatt stille mobilisering i form av innkalling per brev, med ordre om frammøte om tre dager på et tidspunkt da fienden allerede stod i landet.

Videre forklarte Kommisjonen at avvisningen av det tyske ultimatumet skjedde som en spontan reaksjon på den tyske frekkheten, ikke som regjeringsmedlemmene forklarte: At de på forhånd hadde bestemt seg for hva som var riktig side dersom landet ble tvunget ut av nøytraliteten og inn i krigen - at de ikke måtte komme på Hitlers side.

Den dominerende oppfatningen i dag er at den 9. april 1940 ble Norge berget av kong Haakon og C.J. Hambro.

Nygaardsvold og Koht blir helst husket som dem som hadde forsømt det norske forsvaret og gjorde vedtak i vilden sky fordi de ikke visste hva de gjorde.

Det kan alle forvisse seg om ved å lese den lovpriste boka «Kongens NEI» av Alf R. Jacobsen. Eller – hvis det blir for tidkrevende – se den sagnomsuste spillefilmen med samme tittel. Den inngår nå som supplement- eller helst erstatning – ved undervisningen om 9. april i det norske skoleverket.

Dagens krigshistorikere er nok kjent med dette, og de fleste liker det ikke.

Men det er jo andre problemstillinger om norsk krigshistorie som nå er i fokus og krever deres oppmerksomhet. 9. april får talerne ved ulike minnesmerker ta seg av.