Norge har fått et reelt fattigdomsproblem. Matkøene foran fattigsentralene øker. Svaret fra politikere som tiltak mot fattigdom er «arbeidslinja», eller at den enkelte kan gå til NAV. Det benyttes også påstander om at folk står i matkø - fordi de helle vil bruke pengene sine på noe annet, eller med påstand om at de er arbeidssky.

Fra de tider hvor inntektsforskjellen reelt sett var små - gjaldt uttrykket «arbeid til alle er jobb nr 1». Den gangen var tenkningen jobb i 100% stilling.

I dag heter det «arbeidslinja» - men hva er innholdet av den? Vil alle de med deltid/ lave inntekter få en inntekt som er til å leve av med det arbeidet som tilbys? Hvor stor stillingsbrøk får de de i snitt, og hva slags lønn får de?

Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse - med tall fra 2021 – er rundt 10/ 11% av befolkningen definert som fattige. Det vil si rundt 60.000 personer.

Med deltid/ lav stillingsbrøk, menes de de som jobber mindre enn 32 timer pr uke.

Jf SSBs statistikk jobber 26% av arbeidsstyrken deltid. Eksempelvis er 74% av helsefagarbeiderne - og rundt 37% av de som jobber innen handel – definert som deltidsansatte. Om lag 9,3% av arbeidsstyrken er midlertidig ansatte, mens rundt 3,6% av arbeidsstyrken er arbeidsledige (i underkant av 20.000 personer).

EUs fattigdomsgrense er satt til 281.500 kroner (60% av medianinntekten).

Minstepensjonister (med 40 års medlemskap) har i dag en inntekt på 257.040 kroner pr år (dvs 24 460 kroner mindre enn fattigdomsgrensen).

I juni 2023 var det 138.169 minstepensjonister her i landet, hvorav ca 54.000 lever i parforhold. Minstepensjonister i parforhold, får 187 801 kroner pr person pr år (93.699 kroner under fattigdomsgrensen pr person).

De som ikke har fulle rettigheter etter folketrygden, har en inntekt på 210.418 kroner pr år (71.082 kroner under fattigdomsgrensen) uavhengig av botid i Norge, kalt garantipensjon Eksempelvis kommer mange eldre innvandrere inn under denne kategorien.

NAV er av mange definert som en instans hvor kan hente billig arbeidskraft, det vil si arbeidstakere som havner på arbeidsmarkedstiltak, og med påstand om at disse bidrar til å skjule den reelle arbeidsledigheten.

Dessverre skjer det at enkelte rammes av sykdom, blir skadet og havner på uføretrygd, eller på arbeidsavklaring. Kan samfunnet akseptere at disse skal havne i matkø fordi de ikke fyller kravene til arbeidslinja?

Det er regnet ut at å fjerne inntekter under fattigdomsgrensen, vil koste samfunnet om lag 11 milliarder kroner. Dersom Stortinget bevilger disse pengene, vil det fortsatt ligge innenfor handlingsregelen i bruk av avkastninger fra oljefondet. Hvorfor gjøres ikke det?

Dersom ikke arbeidslinja får et definert innhold, blir det ingen garanti for at det er veien ut av fattigdom.