Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Se for deg en arbeidssøker som tilbys en jobb som tidligere har vært innehatt av en mann. Når det blir gitt lønnstilbud til aktuelle søkere, tilbys søkeren 100 prosent av forgjengerens lønn hvis det er en mann. Men bare 87,6 prosent hvis det er en kvinnelig kandidat til stillingen. Rettferdig? Nei.
Likelønnsdagen markeres 16. november. Dagen markerer at resten av året jobber kvinnedominerte yrkesgrupper gratis, sammenlignet med mannsdominerte yrkesgrupper.
For sykepleiere handler det ikke om at kvinnelige og mannlige sykepleiere med tilnærmet identisk arbeid tjener ulikt. Nei, det handler om at mannsdominerte yrkesgrupper med lik utdanningslengde og sammenlignbart ansvar i snitt tjener mer enn kvinnedominerte yrkesgrupper.
I 2023 burde vi, som samfunn, være for gode til å måtte markere 16. november. Men sannheten er at forskjellen mellom yrkesgruppene har vært slik siden 1980-tallet.
Derfor må vi nå rope høyt. Rope høyt om likelønn. Ingen regjering eller arbeidsgiver har vært villig til å endre skjevfordelingen.
Institutt for samfunnsforskning og Likelønnskommisjonen (NOU2008:6) bekrefter at skeivfordelingen er sementert. Den er sementert i frontfagsmodellen og den er sementert i at ingen har vist vilje til å endre skeivfordelingen.
At Norge på 1900-tallet la til rette for at kvinner kan stå i jobb og samtidig ha en familie, er det viktigste sosioøkonomiske grepet landet har gjort. Viktigere enn industrien. Viktigere enn olja.
Kvinnenes arbeidskraft er uvurderlig for samfunnet. Samfunnet må derfor ta grep for å verdsette likt arbeid ved å gi lik lønn. Vi kan ikke akseptere denne type forskjellsbehandling i Norge, som i andre sammenhenger skryter av likeverd og rettferdighet.