De mange miljøorganisasjonene i Norge er samstemte om at miljøpolitikken må gi en bærekraftig utvikling på naturens egne premisser.

Konkret innebærer det at mennesker ikke kan hente ut flere ressurser fra naturen enn det naturen greier å reprodusere. Videre at ulike menneskelige aktiviteter ikke fører til utslipp av avfallsprodukter som truer livsbetingelsene i ulike økosystemer.

Utover slike felles mål har ulike miljøorganisasjoner som WWF, Greenpeace, Naturvernforbundet, Norges Miljøvernforbund, Natur og Ungdom, Bellona, Framtiden i våre hender, Motvind, Zero, Besteforelderens Klimaaksjon, Extinction Rebellion, Harvest m.m. ulike satsingsfelt, arbeidsmetoder og aksjonsformer.

Det er stusselig at de kan gjøre samarbeidsviljen land imellom mindre for å enes om tiltak som monner for klimamål og bærekraftig utvikling ellers.

Noen av disse organisasjonene mener at man primært bør satse på å teknologisere seg ut av miljøkrisa.

Noen går inn for en omlegging til en enklere og mer arbeidsintensiv teknologi. Andre mener at miljøet er best tjent med spredt bosetting.

Atter andre peker på at inngrep i naturen og ressurser til bygging og vedlikehold av infrastruktur kan reduseres dersom folk flest bor og jobber i regionsentra med korte avstander til ulike tjenester og produkter.

Det er også uenighet om bygging av vindkraft på land og til havs og i noen tilfeller også om kjernekraft kan tas i bruk i større monn for å erstatte fossile energikilder.

Enkelte mener markedet selv vil vri bruken bort fra disse, men blir imøtegått av de som hevder at det er selve kapitalismen som er miljøkrisas opphav og turbomotor.

Nettopp det faktum at det er så veldig mange organisasjoner som fronter noen utvalgte satsingsområder for miljøet, er trolig et tveegget sverd for innsatsen mot menneskelig tukling med naturens innebygde bærekraft.

Det gjelder særlig i noen skjellsettende miljøspørsmål der disse organisasjonene står steilt mot hverandre.

Trolig ville det være mer fruktbart om de kunne inngå kompromisser om noen av stridssakene og dermed føre en samlet kamp som gagner natur og miljø mest.

Det gjelder særlig valg av energiformer som skal fase ut kull, olje og gass. Videre en avklaring av balansegangen mellom vern av natur og behov for energi fra samme natur.

Den største politiske utfordringen for både miljøbevegelsen er hvordan den skal skal få reell innflytelse.

Det gjelder ikke bare i Norge, men i høyeste grad også overfor globale realpolitiske maktforhold: Hvilke konkrete tiltak står til har miljøbevegelsen til rådighet som kan få tungvektere av fossile produsenter og utslippsnasjoner av CO2 som bl.a. USA, Kina, India, Russland og noen arabiske land samt internasjonal storkapital til å slutte å lete etter og utvinne fossil energi så lenge etterspørselen etter slik energiformer er høy?

Dette blir ekstra krevende med de konfliktene som nå utspiller seg i Sør-Kina-havet, Europa og i Midtøsten.

Det er stusselig at de kan gjøre samarbeidsviljen land imellom mindre for å enes om tiltak som monner for klimamål og bærekraftig utvikling ellers.