I et intervju i Dagsavisen sier hun at hvis en skulle gått i begravelsen til alle de palestinske barna som er drept i Gaza, måtte en brukt hver dag i 40 år! En barnebegravelse hver dag i 40 år!

Som prest i 45 år har jeg begravet mange mennesker. Og jeg vet at døden kan være så ulik: fra den ønskede via den ventede til den urimelig vonde og bitre.

De verste begravelsene, og de jeg og mine kolleger gruer mest til, er barnebegravelser. Det er døden på sitt aller verste. Det er vondt og galt på alle måter. Barn skal ikke dø, barn skal ikke måtte begraves.

Da jeg leste intervjuet med Lossius ble de vanvittige tallene fra Gaza så konkrete og slo brutalt inn i meg: Begrave ett nytt barn hver dag i 40 år! Nesten hver dag i hele mitt yrkesliv!

Og min innfallsvinkel er bare prestens: hvor vondt og urimelig og meningsløst jeg synes det er at barn dør. Hva med foreldrene, søsknene, besteforeldrene, vennene….

Ett nytt barn drept hver dag i 40 år! Det er ufattelig!

Og begrunnelsen skal være en av verdens største krigsmakters behov for å forsvare seg. Hva gjør det med vår medmenneskelighet at dette ikke stoppes?