Når man brenner for en sak gjør man noe med det, slik som jeg har gjort.

Kommunestyret i Hamar bestemte seg tidligere i 2023 for å ta bort 1,2 årsverk, noe som betydde slutten for den ordinære Vår klubb, og for 2 av fritidslederne.

Dette syntes jeg var helt uakseptabelt for oss psykisk utvikingshemmede, og fordi det gikk i kommunestyret sin favør.

Og når gjestene reagerer med å gråte, gjorde det noe med meg. Heldigvis viste jeg om en journalist i HA, som kom og lagde en reportasje i Vikingskipet og Nordre Sving kafeen.

Men hun hadde funnet ut mer enn det jeg hadde gjort, og hadde satt seg grundig inn i saken. Og det var med denne reportasjen, og etter at jeg engasjerte meg enda sterkere i et eget og selvskrevet innlegg at det kom reaksjoner på HA sin side på Facebook.

Det var fra ukjente og kjente folk som også ble engasjert og som støttet meg på en god måte. Så ble det dannet en gruppe med representanter fra noen bofellesskap i Hamar på eget initativ, som kom sammen og hadde møter angående Vår klubb.

Gjennom avtaler og bra medvilje kom Vår klubb tilbake. Og allerede den første gangen i mai var det "stinn brakke" på Storhamar videregående skole sin kantine.

Senere skrev jeg også et innlegg til ordfører Einar Busterud. Han syntes det var koselig om han kunne be meg på kaffe, men ville også svare på innlegget i HA. Og slik ble det.

Vi møttes på Bakeriet Brummundal på CC Hamar, hvor jeg ble påspandert kaffe og napoleonskake og den før omtalte journalisten var også med.

Det er mange som jeg vil bruke anledningen her til å takke.

Først og fremst til den dyktige journalisten Eli Johanne Haugen som sa seg villig til å stille opp, til ukjente og kjente folk for kommentarer på Facebook, til Jane Meyer som lot seg intervjue av meg på den første Vår klubb og selvfølgelig ordføreren som jeg hadde en god samtale med.

Nå er ikke jeg en person som vil skryte av meg selv, men tydeligvis har jeg gjort en god gjerning siden det også engasjerer andre folk.

Og jeg har også fått høre at jeg er en modig person som tør å stå fram og at jeg er en god talsmann for andre. Da tenker jeg at noen må si i fra når man synes noe er uriktig gjort.

Men en ting helt til slutt: Hvis det skal kuttes enda mer på det vi psykisk utviklingshemmede har å gjøre på fritiden, da er jeg der igjen med flere innlegg.