Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Over ti tusen drepte i Gaza. Av disse er 41 % barn. Av en befolkning på i overkant av 2 millioner er nå halvannen millioner på flukt.
Grusomheter vi ikke kan forestille oss i våre trygge hjem her på trygge Hedmarken – barn som blir levende begravd i utbombede ruiner, foreldre som verken har mat eller rent vann å gi unga sine – hvorfor reagerer vi ikke kraftigere, større?
Er det fordi, som Magdi i Karpe har påpekt, at de ikke ser ut som oss? Fordi noen er likere enn andre?
Uka etter krigsutbruddet ble en sjuåring borte i skogen. Jeg sjekka nyhetene hele tida de dagene. Jeg har selv en åtteåring som liker seg i skogen.
Det er på høy tid at vi aksepterer palestinernes rettigheter til å eksistere – selv om ungene deres ikke ser ut som mine unger, som akkurat nå sover i sine egne senger, på sine egne rom, og som jeg klemmer ekstra hardt nå for tida.
Da de endelig fant gutten i skogen, han døde av nedkjøling, ble jeg så utrolig TUNG inni meg. Han må ha vært så kald og aleine under den steinen – og jeg orker ikke forestille meg hvordan det er å være mammaen eller pappaen til denne gutten nå.
Hvorfor blir jeg så berørt av dette? Det er det nære, det jeg kan relatere til, det jeg kan kjenne meg igjen i og frykte. Men det er jo like ille å miste et barn på Gaza! Som tusener av mammaer og pappaer i Gaza har opplevd den siste måneden? Hvorfor blir vi ikke mer opprørte? Er det fordi de mødrene har hijab, fordi de snakker arabisk, fordi de roper og hyler når de sørger?
Jeg veit ikke. Og jeg vet ikke hva vi kan gjøre, heller.
Men jeg vil i alle fall spørre våre folkevalgte i Hamar kommune – er det ikke rimelig om vi stiller opp for vår vennskapsby Khan Younis i Gaza nå, som gode Bernt Wold foreslår?
Uavhengig av hva du kaller Israels handling i Gaza, er det over 4.000 drepte barn i løpet av en måned.
Vi kan ikke akseptere det, vi må gjøre noe. Når vi først er vennskapsby med Khan Younis, så mener jeg det krever mer enn å «avvente situasjonen», slik ordfører og kommunedirektør så forsiktig antyder at de vil.
Jeg vil også støtte Rødts forslag som fremmes i Stortinget 14. november, der de ber om at Norge anerkjenner Palestina som egen stat, og oppfordrer Innlandets stortingsrepresentanter til å stemme for.
Det er på høy tid at vi aksepterer palestinernes rettigheter til å eksistere – selv om ungene deres ikke ser ut som mine unger, som akkurat nå sover i sine egne senger, på sine egne rom, og som jeg klemmer ekstra hardt nå for tida.