I den senere tid er det vokst frem en bekymring for det sterkt økende antall fattige i landet, hvor mange ikke lengre er i stand til å betjene sine bo- og levekårskostnader på den inntekten de har.

I den offentlige debatten forsøkes «fattigdommen» å bli fordekt med tilslørende ord.

Når medier beskriver matkøene som vokser i omgang foran «fattighusene», omdefineres de til å hete «matsentralene» eller «matstasjoner». Etter hvert er det blitt så mange fattige at fattighusene ikke klarer å skaffe mange nok matposer dag til dag en gang. Mange av dem er eldre.

Det er de rikes uvilje til å fordele av verdiene som skapes – og dermed en form for svik mot eget folk og land, som skaper så mange nye fattige – med politikernes velsignelse.

I mange av mediene og politikernes omtale av den nedverdigende fattigdommen, blir ordet «fattig» omdefinert til «personer med vedvarende lav inntekt».

Etter innføringen av pensjonsreformen i 2011 skal begrepet «minstepensjon» fases ut. Det nye ordet er «garantipensjon» - som vil gi enda lavere ytelser enn dagens minstepensjon. Vi kan med det få enda flere fattige i fremtiden.

Når spørsmålet stilles om hvorfor så mange må leve på ytelser under EUs fattigdomsgrense - i et av verdens rikeste land (60% av medianinntekten), er svaret fra politikere at flere får bostøtte, brillestøtte til barn osv enn før. Om folk ikke har penger til mat og medisiner blir med det ignorert.

Hvorfor tillater vi i det hele tatt at folk må stå i tiggekøer for å overleve – når det samtidig bak hver norske borger er drøyt 2.800.000 kroner på bok (Hele befolkningens oljefond har fortiden tiden en verdi på 15 299 milliarder kroner). I anstendighetens navn kunne de fattige fått tildelt verdikort - slik at de selv kunne handle i butikk på samme måten som andre – og slippe ydmykelsen med å stå i tiggekøer.

I disse dager styrkes namsmannen med politikompetanse - for å kaste ut fattige fra sine hjem. Det er en form for kriminalisering av fattigdom etter mitt syn.

Det er byggingen av strømkabler til utlandet som er årsaken til dagens høye strømpriser. Det er knapphet på drivstoff i EU, som følge av EUs sanksjoner mot Russland - og avhengighet av russisk gass og olje - som er årsaken til de høye prisene på drivstoffprisene.

Dette forplanter seg og driver frem en sterk prisvekst og en grådighetskultur hos mange leverandører, som igjen er inflasjonsdrivende – og driver rentene oppover. Dette har forårsaket mange nye fattige, og er en villet politikk. For å skjule denne uverdige fattigdommen, omdefineres det å være «fattig» med fordekte ord og uttrykk.

Det er de rikes uvilje til å fordele av verdiene som skapes – og dermed en form for svik mot eget folk og land, som skaper så mange nye fattige – med politikernes velsignelse.

Det gir meg anledning til å sitere ordene fra tidligere statsminister Odvar Nordli som en ettertanke, sitat:

Vi har fått enorme muligheter i hendene. Vi må bruke dem slik at de minste blant oss, de som sitter nederst ved bordet – om de i det hele tatt får plass ved bordet – også føler trygghet.

Vi må bruke dem til å skape solidaritet med kvalitetsstempel. Det måles på hvor mye trygghet de minste i samfunnet føler at de har.

Arbeiderpartiet og andre har fremdeles mye å lære av Odvar Nordli. Fattigdommen må bekjempes. Virkemidlene har vi - det er viljen det står på.