Fattigdommen har økt i omfang de siste ti årene, og det har blitt større forskjeller i samfunnet. En av ti personer har vedvarende lav inntekt i Norge. Det er særlig aleneboende og enslige forsørgere som har høyest risiko for å havne i fattigdom, spesielt ungdom.

Situasjonen har blitt ytterligere forverret for de som sliter som følge av de økte prisene på mat, strøm og andre forbruksvarer det siste året. Dyrtiden har blant annet gitt seg uttrykk i en økning i antall søknader for å motta sosialhjelp og antall søknader om nødhjelp øker.

Det har også ført til at frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen har meldt om en stor økning i antall personer som benytter seg av matutdelingen.

I Norge har vi en godt utbygd velferdsstat med universelle ordninger som skal sørge for at ingen faller utenfor. Likevel opplever mange at det sosiale sikkerhetsnettet ikke er så finmasket som det burde være, og at de faller gjennom hullene i velferdsstaten.

Sosialpolitikken har siden 90-tallet vært preget av den såkalte «arbeidslinjen», hvor velferdsordninger utformes for å støtte opp under målet om å få alle i arbeid. Det innebærer at nivået på ytelsene er satt svært lavt i frykt for at det ikke skal lønne seg å jobbe, og at det er knyttet krav om aktivitet og andre vilkår for å få utbetalt støtte.

Denne politikken har ført til at nivået på ytelsene er langt under det nivået man trenger for å klare seg. Målet om å få alle i arbeid kommer i motsetning til prinsippet i den universelle velferdsstaten om at alle skal sikres et grunnleggende minimumsnivå det går an å leve av!

MDG mener at «arbeidslinje»-politikken har vært feilslått, fordi den har gjort situasjonen verre for personer som av ulike årsaker ikke kan stå i en jobb. I stedet for å hjelpe denne gruppen, blir de møtt med et kontroll- og sanksjonsregime hvor de må bevise og dokumentere at de har et behov for å få rett til å få hjelp.

Dette forsterker de problemene mange brukere av NAVs tjenester sliter med, som depresjon, følelse av utenforskap og vedvarende stress knyttet til økonomiske problemer og en usikker og uavklart situasjon. Dokumentasjons- og rapporteringskravene gjør også at de som jobber i NAV må bruke mye ressurser på papirarbeid og byråkrati, som i stedet kunne vært brukt på å følge opp brukerne og gi dem veiledning og råd.

Dagens system stimulerer heller ikke personer som ønsker å være tilknyttet arbeidslivet, men som ikke kan jobbe 100 prosent. Jobber man litt for mye mister man støtte, og det kan være vanskelig å overskue om man tipper over grensen for hvor mye man kan tjene i løpet av et år.

For personer som beveger seg mellom ulike ordninger og går inn og ut av arbeid risikerer man også full stopp i utbetalinger fordi man har misforstått et komplekst regelverk, og det kan ta lang tid å få rettet opp i misforståelser og feil som er begått fra NAVs side.

Når det gjelder sosialhjelpen har man sett at kommuner har hatt ulik praksis på hvorvidt sosialhjelpen avkortes mot andre velferdsytelser som barnetrygd og bostøtte, og mot gaver og ekstraordinære bidrag vedtatt av Stortinget.

MDG ser behovet for å tenke nytt i sosialpolitikken og forlate en «arbeidslinje» som ikke har fungert. Prinsippet om en universell velferdsstat tilsier at det bør være et minimumsnivå ingen bør falle under, og som det ikke knyttes noen betingelser til for å ha rett på. MDG mener derfor at sosialhjelpen må erstattes med en garantert minsteinntekt for alle som ikke omfattes av andre ordninger.

Ytelsen må være på et nivå som gjør det mulig å få dekket nødvendige utgifter og legge SIFOs referansebudsjett til grunn. Videre må den reguleres med veksten i folketrygden slik at den holder tritt med prisstigningen.

Det er også viktig at beløpet man mottar ikke varierer fra kommune til kommune, men er fastsatt nasjonalt, slik at den fungerer som et forutsigbart sikkerhetsnett som gjelder for alle borgere uansett hvor de er bosatt.

Per dags dato er SIFOs referansebudsjett for en enslig på rundt 12.000 kroner i måneden, og en grunninntekt bør legges på dette nivået. Dette vil være en betydelig økning fra dagens sosialhjelpssatser.

MDG mener også det må være mulig å kombinere grunninntekten med noe inntekt fra arbeid inntil et visst nivå, slik at det er insentiver til å finne og komme ut i jobb. Grunninntekt skal ikke avkortes mot andre velferdsordninger som barnetrygd, bostøtte eller ekstraordinære utbetalinger som julestøtte, og det skal ikke være noen aktivitetsplikt knyttet til den.

MDG fremmet forslaget i Stortinget om at regjeringen utreder en nasjonal garantert minsteinntekt som erstatter sosialhjelpen, men fikk bare MDG sine tre stemmer. Er det ikke på tide å tenke nytt?