Jeg har brukt de siste dagene på å fordøye tapet vi som foreldre og barn i Løten har kjent på denne uken, når politikerne i Løten bestemte seg for å slå sammen alle barneskolene i Løten.

Det å føle seg som en «taper» er ikke noe jeg identifiserer meg med, og det er ikke et begrep jeg ønsker at barna mine skal føle at beskriver dem.

Jeg er ellers ikke en som står frem i media eller på sosiale plattformer med mine synspunkter, men akkurat i denne saken kjenner jeg et behov for å åpne munnen. Fra en mamma med faglig relevant bakgrunn til dere politikere.

Som barne- og ungdomsarbeider med fagskolespesialisering i barn med særskilte behov, og som vernepleierstudent ved Høgskolen Innlandet kjenner jeg på et behov for å kjempe for barnets og barnas beste.

Både for det individuelle barnet, og mine barn, men også for alle barna i kommunen. For det er ikke få barn det er snakk om. Det er snakk om rundt 850 elever fra 1.- 10.trinn, og 330 barn i barnehage, slik det er i dag. Det vil si at 13-14% av kommunens innbyggere er barn i alderen 1-15 år.

Det er alle disse barna, som på hver sin unike måte, skal føre Løten videre.

Jeg har tidligere jobbet på barneskole, hvor det var 53 elever på trinnet.

De skulle hovedsaklig være delt opp i to klasser, men for å møte alle barna på deres individuelle behov, måtte klassen ofte deles i fire.

Og enda da falt noen mellom stolene. Det å se hvert enkelt barns behov, utfordringer, og ressurser er en utfordring i seg selv, og jeg stiller meg derfor spørrende til hvordan dette vil bli på disse trinnene med rundt 85 barn.

Jeg er opptatt av relasjonene mine barn bygger, og jeg er redd det vil være vanskelig for lærerne å bygge gode relasjoner til elevene sine med så store barnegrupper.

På tross av at tidligere forskning sier det ikke har så mye å si. Jeg ber dere derfor tenke dere om når det kommer til oppbyggingen av trinn, klasser og grupper, med sine pedagoger, fagarbeidere og ressurser ellers.

Som vernepleierstudent har jeg lært hvordan jeg ved å analysere atferd, kan oppdage hva som opprettholder atferd.

Jeg har sett at barn som blir «glemt» ofte reagerer på to måter. De trekker seg enten inn i seg selv, eller de utagerer.

Når barn trekker seg inn i seg selv, søker de ikke hjelp. De krever mindre av skolen, men de får heller ikke den opplæringen de har krav på.

Disse barna risikerer å falle tidlig ut av skolen, og dermed stå i fare for å falle ut av arbeid og samfunnet for øvrig.

Når barn roper på hjelp ved utagering, er det lett å se på dem som et «problem».

Det er lett å tenke at det er noe «feil» eller «galt» med dem, uten å se på rammene rundt. Men når barn utagerer, er det ofte som en reaksjon på noe eller noen rundt dem.

Et eksempel er et barn hvor foreldrene skilles, og livet er i «krise», der det å være sint er den eneste måten barnet kjenner til for å bli sett og hørt.

Som tante til to barn ved Jønsrud, har jeg fått være med på kafé, juleavslutninger og sommeravslutninger.

Den stemningen der alle besteforeldre er invitert, det selges kaffe, kaker og pizza, pensjonister fra Nordbygda kommer for å kjøpe lodd (selv uten direkte kobling til skolen), og alle sitter i gymsalen i et fellesskap.

Som mamma til en jente født i 22, og en gutt født i 23, gledet jeg meg til å bli en del av grendeskolen i Løten, og bidra på mine barns sosiale happenings.

Derfor er jeg skuffet. For disse aktivitetene vil det ikke være plass til på en storskole, som den dere ønsker Løten skal ha.

Jeg er som mor, og fagperson bekymret for barna mine og alle de andre barna i Løten kommune. Jeg er redd for kvaliteten på deres fremtidige skolegang, og jeg er redd for konsekvensene av å sette alle inn i samme bygg.

Til sist vil jeg bare poengtere at det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne.