– Ifølge læreren murres det i kollegiet ved skolen fordi eleven ikke ble utvist etter hendelsene, men møtte på skolen som vanlig.

Jeg har full forståelse for de fornærmede i en sånn sak og kjenner ikke til detaljene bortsett fra i media, men jeg husker en elev som gikk bananas på en videregående skole i Innlandet siste året jeg gikk på ungdomsskolen, som kan minne om denne hendelsen.

H*n ble utvist gang på gang uten at det ble ordentlig redegjort hva som var grunnen til det voldsomme sinnet. og da snakker jeg ikke om at lærerne ikke spurte h*n om hvorfor, noe h*n ble, men måten det ble spurt på og hvilke tiltak som ble gjort i ettertid. Eller rettere sagt IKKE ble gjort.

For det viste seg etter hvert at denne eleven hadde opplevd å bli mobbet selv på barneskolen og uten riktig hjelp så ble **** eneste forsvar til slutt å bli en mobber. H*n tok igjen med samme mynt og over tid så ble h*n den verstingen som alle vek unna.

Med utagering og sinne fikk h*n en satt en slags stopper på hetsen og utvisningene kom som perler på en snor. Det var ikke før h*n fikk en «støttekontakt» som var noe eldre og som hadde vært «versting» selv i sin tid at h*n roet seg til et nivå som var håndterbart og kunne jobbes med.

Kommunen lønnet denne «frilans»-personen selv om hen ikke var utdannet i faget som sosionom eller miljøarbeider og det hadde en merkbar effekt på eleven og i skolegården, men det hjalp ikke i lengden da tiltakene ikke var sømløse og individuelt fulgt opp over tid.

Resultatet ble at denne eleven tok sitt eget liv tidlig i 20-årene etter å ha havnet på utsiden av samfunnet.

Det er alltid en bakenforliggende årsak til at unge utagerer. Få er født slemme. Noe har skjedd. Har mor og far skilt seg? Er en av de foresatte alvorlig syke? Overgrep? Fysisk og psykisk mishandling, økonomi? mm.

I tillegg kan det være mange andre faktorer som mobbing, rus, diagnoser, arv, miljø osv. som ligger til grunn i tillegg. Dette tar tid å finne ut av og det må bygges tillit først. Det som ofte skjer i dag er at elevene som både er utsatt for hendelser og de som utsetter de for det får ufrivillig skolefravær.

Det trengs voksenpersoner i skolen som har erfaring og kjent på disse utfordringene selv, som kan omgås de utagerende og ansatte på en jevnlig basis over tid, både på skolen og i fritidsaktiviteter for at i det hele tatt skal opprettes et tillitsbånd mellom de to.

Dette er veldig ofte elever som er meget ressurssterke og som blir noen av de mest produktive menneskene i samfunnet hvis de klarer å finne tillit, oppleve mestring og lære seg til å stole på seg selv og andre.

Det må læres på nytt at de er bra nok, gode nok og flinke nok med den innsatsen de klarer å legge ned uavhengig av hva karakterene sier -og som ofte har blitt dårlige PÅ GRUNN AV det de har opplevd over tid i hjemmet, barnehage, barneskole, ungdomsskole eller videregående skole. De må oppleve mestring og få anerkjennelse for det de faktisk klarer, så vil de vokse og bli tryggere på de som skal hjelpe dem også.

Det skal mye til for at politiet, lærere eller voksne som allerede er involvert skal klare å oppnå dette alene eller i det hele tatt. For eleven så vil nok dette oppfattes som et samlet lag som går imot hen.

Mulig jeg tar feil i akkurat denne saken, men på et generelt grunnlag så kan jeg i alle fall bekrefte fra min egenerfaring at det var de voksne som IKKE kjeftet, slo, straffet og belærte meg som kom lengst. Dette kan nok politiet i Innlandet også bekrefte at forplantet seg i min kriminelle rusbane også.

La oss håpe at de som er involvert klarer å se at det finnes flere muligheter til gode løsninger som bør snakkes om kan benyttes i slike saker og som ikke bare brannslokker der og da, men også løser utfordringene til alle de involverte i all fremtid. Det koster å drive god forebygging, men det er billigere enn å skadereparere. I tillegg så redder det liv.

Se på siden til Erfaringssentrum for å bli bedre kjent med hva mennesker med egenerfaring kan bidra med i de forskjellige tjenester og roller hvis politikere lager rom for det.

Jeg alene har ikke fasiten eller løsningen på disse utfordringene, men jeg kan bidra til samhandling og samarbeid mellom de som kan bidra til det.