Mobbing, utenforskap, skolevegring og ubehandlede diagnoser er noe av det som er årsaken til de økende tallene på skolefravær, som igjen kan lede til rusavhengighet.

Skolen er i gang igjen etter høstferien i innlandet. Mange barn gleder seg til å møte opp igjen for å treffe venner og bekjente.

På samme tid er det en del barn som gruer seg til gjensynet med skolen. De som sjeldent eller aldri opplever mestringsfølelse, de som blir mobbet, og de som av en eller annen grunn får vondt i magen av å se at klokken tikker ned mot skolestart.

Dette er barna og ungdommene som i dag sliter med ufrivillig skolefravær.

Skolefravær kan ha mange forskjellige årsaker. F.eks sykdom, mobbing, familiære problemer, mentale helseproblemer, manglende tilpasning for elever med ulike diagnoser, og skolefravær for elever som fortsatt ikke har en diagnose, i tillegg til mangel på forståelse og praksis i forhold til hva inkludering av alle elever betyr, fraværende motivasjon eller interesse for skolen, osv.

Vi har gått i fra et erfaring og kompetansesamfunn og over til et kunnskapssamfunn, og derfra til et informasjonssamfunn hvor de færreste er i stand til å stille seg relevante kritiske spørsmål og finne ut om informasjonen er valid.

Fraværet til barn i den norske skolen har eksplodert de siste årene og det er nå estimert at rundt 30 000 barn har et så høyt fravær at de kan falle ut av skolen, viser beregninger TV 2 har gjort: https://www.tv2.no/aktualitet/titusenvis-av-pulter-star-tomme-i-norske-klasserom/15710192/

Mange av foreldrene blir sykemeldt, eller får pleiepenger også, så dette påvirker samfunnet i større grad enn man skulle tro.

Regjeringen betegner dette som bekymringsfullt. Problemet er at det ikke bare er “bekymringsfullt” at barna ikke er på skolen, det er ofte totalt ufrivillig fra deres side.

Det er vanskelig for foresatte og pårørende å sitte på sidelinjen og observere utfordringene de på toppen av utdanningssystemet har med å virkelig forstå konseptet; ufrivillig skolefravær, i tillegg til stigmaet som oppstår med at barn ikke gjør dette med vilje for å skulke.

Hver av disse årsakene kan kreve ulike tilnærminger og tiltak for å håndtere dem effektivt.

Det er også urovekkende at politikerne ikke ser ut til å invitere et bredere felt forskerne rundt bordet, i tillegg til erfaringskompetansen som tydeligvis mangler.

«Når rapporter ikke differensierer mellom ulike årsaker og grunnlag for skolefravær, kan det føre til at viktige faktorer ikke blir tatt med i betraktningen. Det kan begrense forståelsen av problemet og påvirke evnen til å ta innover seg hva man definerer som skolefravær og hva slags ansvar skolen og systemiske mekanismer bærer for at dette oppstår.

Det er derfor viktig å anerkjenne og ta hensyn til mangfoldet av årsaker og grunnlag for skolefravær når man analyserer og forsker på dette området. Dette vil bidra til en mer nyansert og helhetlig tilnærming som kan adressere de spesifikke behovene til elever som sliter med skolefravær på ulike måter»

-Vesle Krey, Kristina Athanasiou og Caroline O. Nerdal. Nevromangfold Norge-

Nevromangfold Norge; https://www.nevromangfold.org/alvorlige-feil-og-mangler-i-fafo-rapport-kunnskapsstatus-om-bekymringsfullt-fravaer-i-skolen-202313/

Hvordan kan vi best hjelpe dem som sliter med ufrivillig skolefravær?

Det handler om hvordan vi er mennesker sammen, sier spesialist på ufrivillig skolefravær, Sara Eline Eide som også har skrevet boken «Skolefravær» Eides oppfatning er at skolefraværet øker, i takt med at lærere forsvinner fra skolen på grunn av arbeidsbyrden. Hun mener at det kanskje er på tide å se på en annen måte å drive skole på.

I stedet for å pøse på med ressurser for å rette opp i problemene, bør vi kanskje heller finne ut hva som er kjernen i problemet, og deretter endre strukturene, sier hun.

Eide minner også om at utdanningsminister Tonje Brenna har vært inne på dette selv. At vi må se på hvordan skolen er rigga, som Brenna sa det. Se på skolen som system og fundament.

Sammen med Oslo-skole læreren Andreas Stien-Leenderts, forfatteren av boken «Skolen er ikke for alle - men den kan bli det», deler de hver for seg erfaring og fagkompetanse rundt temaet «Ufrivillig skolefravær»

Kanskje det er på tide og ikke bare diskutere en annen måte å drive skole på, men faktisk prøve det ut i praksis?

Vi har gått i fra et erfaring og kompetansesamfunn og over til et kunnskapssamfunn, og derfra til et informasjonssamfunn hvor de færreste er i stand til å stille seg relevante kritiske spørsmål og finne ut om informasjonen er valid.

En oppfordring jeg ønsker å komme med til den nye kunnskapsministeren Kari Nessa Nordtun er om vi burde revurdere kunnskapsdepartementet, og i stedet spørre oss selv om vi heller kunne trenge et kunnskap, erfaring, kompetanse og ekspertise departement?