Jeg var til stede på det åpne møtet om kommunesammenslåing som Debatten Hamar arrangerte denne uka.

Fra min plass i salen fikk jeg dessverre ikke ordet i plenum, men jeg hadde så lyst til å berolige både den sindige ordføreren i Stange og andre skeptikere.

Som tidligere kommunestyremedlem og innbygger i en sammenslåingskommune, har jeg nemlig hørt denne debatten mange ganger før. Nøyaktig de samme betenkningene, akkurat den samme redselen for å miste identitet og lokal tilhørighet. Slike prosesser kan faktisk gå riktig så bra. Hvis man vil.

Da er det kanskje opp til avtroppende generasjon å gjøre det vi kan for å bygge robuste kommuner med attraktivt innhold for at de unge skal velge akkurat oss.

Senja kommune i Troms var kommunen jeg flyttet fra til Hamar for 2,5 år siden. Senja kommune ble til 1.januar 2020, bestående av de fire tidligere kommunene Lenvik, Tranøy, Berg og Torsken.

Ingen av kommunene av størrelsesorden som her på Hedmarken, men prinsippene er de samme. Det var utfordringene også. Bekymringer for opprettholdelse av bosetting i distriktene, utfordringer med å få tak i arbeidsfolk og kompetanse, samt en aldrende befolkning lave fødselstall og økning i folketall avhengig av innvandring og flyktninger.

I årene før sammenslåingen, snakket alle de 8 kommunene i Midt-Tromsregionen sammen og endte med en intensjonsavtale om sammenslåing mellom fire kommuner. Det var Statsforvalteren som forlangte at to av dem ble med på laget.

Begge ROBEK-listet. Senja kommune fikk en brutal start og var 2 måneder gammel, da corona-pandemien brøt ut. Nytilsatt administrasjonssjef og nyvalgt ordfører. Men man «sto han av» som det heter i Nord-Norge. Man kom gjennom det.

Sammenslåingen gikk selvsagt ikke uten sverdslag, harde forhandlinger og sikkert også noen ansatte som følte seg tilsidesatt og oversett når fire kommuneadministrasjoner skulle bli til en, men mye var avklart på forhånd.

Sakte, men sikkert er Senja kommune formet, administrasjonen slanket og endret og de ansatte fikk nye oppgaver som passer bedre i ei ny tid. Den første perioden i det nye kommunestyret var også preget av at representantene kom fra forskjellige kommuner med til dels store kulturforskjeller.

I dag er Senja er en av Norges største sjømat-kommune med et attraktivt og internasjonalt arbeidsmarked. Senja er motoren i Midt-Troms og en betydelig stemme innen fiskeri og sjømat på landsbasis. Økonomien blir stadig mer robust, og stor-kommunen er vertskap for en rekke interkommunale tjenester som omkringliggende kommuner ikke klarer å stable på beina. Babyen Senja er i ferd med å bli et velutviklet barn.

Enn ungdommen? Under Debatten Hamar ble det påpekt at ungdommen glimret med sitt fravær på møtet og at man savner innspill om de unges ønsker for fremtiden.

Slik var det i Senja også. Til tross for tydelige invitasjoner på folkemøter i by, bygd og hvert eneste lille fjordholl i hele regionen. De unge uteble.

Og ett av svarene er kanskje at kommunegrenser egentlig er totalt uinteressant for ungdommen. Ungdom er i bevegelse, de «flyter» over kommunegrenser og gjerne fylkesgrenser, på skole, utdanning eller jobb. Eller bare for moro skyld.

Dagens ungdommer er verdensborgere. De har verden som lekegrind. De er halvveis oppvokst ved Middelhavet, vurderer utveksling eller skolegang i utlandet og har gaming-venner fra hele verden som de snakker verdensspråket engelsk med.

De har rett og slett ikke noe forhold til de usynlige kommunegrensene. Det de imidlertid ER opptatte av, er hvor de skal bo og jobbe når de blir voksne.

Og de velger å bosette seg der de får en interessant jobb, der de kommer inn på boligmarkedet, der de får barnehageplass og gode skoler. Gjerne et urbant sted med sykkelavstand til fritidsaktivitetene, gårdsbutikken med økologiske grønnsaker, skogen og cafe latten.

Da er det kanskje opp til avtroppende generasjon å gjøre det vi kan for å bygge robuste kommuner med attraktivt innhold for at de unge skal velge akkurat oss.

Det går helt fint å flytte også. Jeg vokste opp i Nes i Akershus og var nesbu. Så var jeg Finnsnes-væring og senjaværing i over 30 år og nå er jeg hamarsing. Går helt fint, det. Jeg er jo fremdeles meg.