Realiteten er at nær halvparten av Norges voksne befolkning lever som enslig eller som enslig forsørger. Ut fra den situasjonen kan vi ikke som samfunnet snakke om familie som bare den tradisjonelle kjernefamilien.

Det eldgamle «idealet» er ikke den eneste form for samliv, familieliv eller sosial enhet. Det er og blir uklokt å underkjenne realitetene.

Vi skylder å respektere - ikke ekskludere - alle med annen legning eller annet valg av leveform som likeverdige borgere i et samfunn som alltid vil være under forandring. Krf har historisk sett i flere saker manglet raushet i møte med andre menneskers utfordringer.

I mitt hode skal vi i Krf være de som gir plass og tillit til nettopp de som har utfordringer, vi skal ha mål om å virke samlende i samfunnet. Vise forståelse for det vi ikke alltid evner å forstå selv.

Det gjelder ikke minst enkeltindivider og grupper som utsettes for stigmatisering og forsøk på utenforskap. Folk med annen kulturbakgrunn, annen religionsbakgrunn, annen legning enn majoriteten, og ikke minst kvinners rettigheter (vi har etter min mening – som et eksempel – en veldig godt balansert abortlovgivning mellom kvinners rettigheter og hensynet til det ufødte liv).

I min ideelle verden skal Krf være som en katalysator som bidrar til samlende løsninger. Krf skal stå i sentrum og se både til venstre og høyre for gode fellesskapsløsninger.

Vi skal aldri velge bare rødt eller blått, men se på den enkelte saken og diskutere og beslutte ut fra bredere kunnskap og forståelse. Blander vi det med litt (livs-)visdom, erkjennelse av framtidens utfordringer (grønnere framtid), og en dose raushet kan resultatet ofte bli bra.

Krf sin målsetning bør være å dempe motsetningene som blir mer og mer spissformulerte både i politikken og i samfunnslivet ellers. God kommunikasjon, evne til å lytte er viktig for å kunne se og forstå folk i deres hverdag.

På samme tid må vi kunne synliggjøre hvor ufattelig privilegert vi er i Norge og vestlige land rent materielt. Vi må tørre å fortelle velgere at det alltid er et spørsmål om tilrettelegging og prioritering. Alle kan ikke alltid få alle behov og ønsker innfridd. Politikk er prioritering.

Men først og fremst må vi se, høre og respektere alle i vår storfamilie – enkeltindividene i storsamfunnet Norge.