Som x-musikk- og konsertanmelder i Hamar Arbeiderblad kan det å begi seg ut på kritikk av dagens kulturjournalistikk i avisen være en farlig sti å bevege seg ut på.

Men jeg tar sjansen på at både avisens redaktør, medarbeidere og jeg overlever det.

Skjønner at dette kan oppfattes som kritikk fra en gammel gretten mann som mener alt var bedre før.

Men jeg mener det kan være smart for avisens redaktør og medarbeidere å diskutere om det man gir leserne på dette feltet er godt nok når det kommer kritikk fra faglig sterke kulturfolk.

For de siste ukene har det fra flere hold kommet en del kritikk av avisens klikk-journalistikk "; se hvem som var på konsert" etc. Jeg er ikke en del av avisen i dag og det er umulig for meg å vite hva den faglige begrunnelsen for dette er.

Men jeg må si jeg synes denne type journalistikk viser liten respekt for artistene, skuespillerne, alle andre utøvende kunstnere og overfor oss lesere.

En anmelders oppgave vil alltid å være å gi et saklig, objektivt og respektfullt sammendrag av konserten, plata og/eller teaterstykke.

For meg har Aftenpostens Mona Levin, sammen med min tidligere sjef i HA; Geir Vestad, alltid vært de ledende kulturjournalister. Måten disse to formidler den utøvende artistens arbeid på, var og er en nytelse å lese.

Som anmelder nådde jeg aldri disse to til knærne engang, men jeg håper jeg dro med meg noe fra de inn i måten min å skrive på.

Både kunstnere, publikum i salen og avisens lesere vil tjene på at HA bruker spalteplass på gode, innsiktsfulle og kritiske anmeldelser av det som skjer i kulturlivet i distriktet.

Avisen har gode skribenter på alle fagfelt, også innenfor kultur; la de få sprudle journalistisk.