Det går mot lysere tider. Vinteren klorer seg fortsatt fast og våren er sakte, men sikkert, i anmarsj med både varmere vær og mer sol.

Deretter kommer sommeren. Og det er først når sommeren kommer at vi på Dalsløkka på Hamar vest endelig får dratt nytte av disse sju, høye metallstolpene som står utplassert langs Johan Hirsch gate og Gustav Heibergs gate.

Stolpene er ikke spesielt fine, men de står nå der. Vi har jo ikke så mange trær her vi bor, så med litt fantasi kan vi sikkert late som det er en liten skog, med metalliske stammer sporadisk spredt midt i et urbant strøk.

For i vinterhalvåret er det neimen ikke lett å skjønne hva bruken er ment å være. Det er riktignok noe som ligner på en lampe helt i toppen, men der er det mørkt. Hele tida. I alle sju stolpene.

Ser man nøye etter, er det også noe som ligner på en lyspære i lampa, høyt der oppe. Kanskje pæra har gått? Det kan hende at det er DERFOR det er mørkt? Da er det både trist, rart og veldig uflaks at ALLE sju pærene har gått samtidig.

Men det er jo fryktelig høyt opp for å skifte lyspære. Man må sikkert ha en stige? Eller nei. Kran må det være sikkert. På grunn av HMS. Ja, slik må det være. Sikkerhet er selvsagt viktig.

Man må bare huske å ta med seg en lommelykt, slik at man ikke går seg bort, ikke blir overfalt og ser hvor den nye lyspæra skal stappes her i mørket.

Det er mulig at jeg ikke har fått med meg hva stolpene egentlig brukes til, men det er kanskje ikke så lett å se, så stappmørkt som det er her på vinteren.

Kanskje det er en radioantenne?

Uansett, det er i alle fall godt at det kommer ca. 70 biler og parkerer her når det er hockey, slik at billysene kan lyse opp veiene her innimellom. Så kan publikum snuble seg nedover mot ishallen i mørket.

Etter en åtte-ni hjemmekamper, så lærer de seg stort sett veien ned dit i blinde. Ingen fare.

Men når sant skal sies, er det når sommeren er på vei at disse stolpene virkelig kommer til sin rett. Som måkestativ.

Da kommer det verneverdige fugler fra fjern og nær som parkerer sitt høylytte vesen i toppen av måkestativet og gauler utover bebyggelsen, før det legges igjen et visittkort på bakken og ferden går videre til neste måkestativ litt lengre ned i gata.

Det er likevel usikkert om vi trenger så mange som sju svære måkestativ. Det hadde kanskje holdt med to? Eller kanskje tre.

Vi har ikke SÅ mange måker her, men jeg ser behovet for at den patruljerende virksomheten måkene utfører i nabolaget fordrer et par stopp i høyden.

Jeg så en måke spankulere nede på bakken en gang, og det så bare dumt ut. Nei, opp i høyden og opp på stativet med dem!

Men hvis Hamar kommune har behov for et par måkestativ et annet sted, så kan vi sikkert avse en tre-fire stykker som kan hentes og plasseres ut der det er mangel på sånt.

Det beste ville nok likevel vært om Hamar kommune kunne tatt seg bryet med å komme hit hver høst og demontere måkestativene når vinteren kommer?

Selv om stolpene estetisk sett ikke er noe å hvile øya på, så koster de sikkert litt?

Å la såpass mange velfungerende måkestativ stå ute i vinterkulda og kanskje bli ødelagt kan fort bli betraktet som ren sløsing av kommunens midler, tenker jeg.

Skal man samtidig være litt egoist oppi det hele (man kan jo ikke BARE tenke på Hamar kommune heller), så vil også utsikten min blir litt bedre.

For jeg har nemlig ett av måkestativene RETT foran stuevinduet mitt. Jeg skimtet nemlig helt tydelig konturene av et slikt stativ i går kveld. I stappmørket.