Vi har varslet tidligere om at prisene på matkurven ville fortsette å øke i exspressfart. Det er da også tilfellet slik vi kan observere det i dagens sommerlige Norge.

Uten å dvele med for mange tall kan vi slå fast at Norge har opplevd matvarepriser som har steget opp mot 13 prosent over 12 måneder. Klart dette svir for mange som allerede strever med økte renter, strømpriser, avgifter og andre kreative prisøkninger i samfunnet.

Tilbake står forbrukeren med sin matkurv og må belage seg på nye bidrag i statsbudsjettet og i kassa.

Ole Alfstad, Samfunnsviter, Hamar

Det hjelper så lite at det fra næringen messes om at vi nordmenn bruker en relativt liten andel av vår inntekt på mat.

Dette er et velbrukt og freidig argument som direkte og indirekte subsidieres av staten. Vi bruker den andelen til mat vi gjør fordi det reflekterer Norges velferdsnivå, - og intet annet. Alt annet snakk må en lengre ut på landet med.

Men hva er så årsaken til prisgaloppen på matvarene?

Det må vel være noen som må bære ansvaret for enten grådighet eller kanskje ineffektivitet? Det enkle svaret er dessverre at det kan se ut til at alle har ansvar, men at ingen vil ta sin del av ansvaret. Vi er oppe i et klassisk maktspill hvor mulighetene til å velte skylden over på noe eller noen, er veldig mange.

Kjedene tjener mye penger på grunn av enorme volum og varegrupper gjennom strekkoden hvert døgn.

Hvis vi antar at marginen er på opp mot 3 prosent blir det penger av det til slutt.

Som forbruker forstår du, når du er i butikken, ikke alltid hvilke varer du rent faktisk får under kjøpmannens kostnader og hvilke du betaler vesentlig høyere pris for.

Visste en ikke bedre skulle man tro dette var hele meningen med de elastiske og varierende prisene på ulike varesorter. På toppen av det hele er en omfattende prsksis med å "krympe" varer ganske forstyrrende.

I tillegg er noen av de største kjedene svært dyktige innkjøpere og kan sikre sine marginer ved en god deal. Dette spillet vil vedvare kanskje som før.

Det eneste som kan rykke ved maktforholdet er om forbrukerne organiserte seg effektivt, men dette vil aldri komme til å skje.

Produsenten av mat innenlandsk, er for en stor del helt avhengig av overføringer og statsbudsjett, hvor matvareprisen i butikk også til dels bestemmes. Som forbruker betaler du for maten din over skatteseddelen og i butikken.

Dobbelt opp!

Det er ikke regjeringen som "stiller opp", - det er du som stiller opp. Sikkert en fin ordning for produsentene.

Men så lenge det er så stor oppslutning i befolkningen om disse ordningene, vil heller ikke matkurven kunne bli billigere enn det som er nødvendig for at bonden skal kunne ta ut sin forventede pris, i det noen kaller markedet.

Det som virkelig kunne endret spillet var om norsk landbruks- og forbrukerpolitikk ble ristet kraftig om på.

Vi bør fjerne mye av importvernet, samtidig som vi gradvis legger om norsk landbrukspolitikk radikalt.

Det bør premieres mer å holde kulturlandsskapet i hevd, samtidig som mange gårdsbruk må legges om til mindre kapitalintensiv småskaladrift.

Ja, det medfører færre, større og mer sentraliserte besetninger, men det må til om en skal tenke litt på skattebetalerne og forbrukerne opp i hele regnestykket.

For å få dette til må selvsagt hele forhandlingssystemet reformeres, men dette vil jo ikke skje.

Det er imidlertid ikke folkelig eller politisk vilje til at dette skal skje. Tilbake står forbrukeren med sin matkurv og må belage seg på nye bidrag i statsbudsjettet og i kassa.

Som man reder ligger man!