Det føles viktig å sette fokuset på hvem som egentlig betaler den høyeste prisen for melka. Som er kua selv.

Kua gir oss melk, sies det ofte. Men kua gir oss ikke melka, det er vi som tar den. Og vi tar ikke bare melka, vi tar også kalven fra henne, vi tar bevegelsesfriheten fra henne, og vi tar livet fra henne.

For å produsere melk, må kua få en kalv. Kanskje åpenbart for de fleste, men de færreste av oss som står utenfor meieribransjen har nok fullt ut forstått hvor brutalt dette er.

Ikke bare er fødselen både smertefull og farlig i seg selv, men ender også uendelig trist. For kua får ikke beholde kalven sin.

Tvert imot blir den i all hovedsak tatt fra henne fra fødselen av. Kalven blir plassert alene i en kalvebinge og setter dermed stopper for et helt naturlig samspill ku og kalv.

Dette er en voldsom belastning for både ku og kalv, og det triste er at det gjentar seg årlig fram til kua er utslitt av både fødsler og melkeproduksjon og slaktes som regel når den er 4,5 år.

Om ikke det var ille nok, så opplyser Tine (eid av norske melkebønder) at også drektige kyr slaktes, og mange kyr er inseminert selv om bonden har bestemt seg for å slakte kua.

Tine skiver selv på sine sider om slakting av drektige kyr: «Fysiologer har sagt at når kua blir avlivet så vil kalven dø ganske raskt fordi den ikke får blodtilførsel. Det kan allikevel være en etisk problemstilling, og vi vet at en del arbeidere på slakteriene reagerer på at en nesten fullbåren kalv kommer ut ved slakting av kyr. … Et annet dilemma er jo at det kan være en fordel og inseminere kyr i løsdrift, selv om en vet de skal slaktes, da det hindrer uro med ridning etc. når kyr går løse og er brunstige»¹.

Fortsatt er det slik – i 2024, at vi ikke anerkjenner at kua er et intelligent, følsomt dyr som har behov for bevegelse, kroppspleie, sosial omgang med andre kyr - og ikke minst behov for å være mor for kalven sin.

I norske båsfjøs står fortsatt kua fastspent mesteparten av livet. I de fleste båsfjøs er det fortsatt en elektrisk innretning, en såkalt «kutrener» som gir kua støt hver gang hun krummer ryggen for å gjøre fra seg.

En innretning som har vært forbudt i Sverige i årevis, og har endatil blitt kalt et torturredskap av svenske veterinærer. I Norge derimot, er den fortsatt lovlig.

Rådet for dyreetikk skrev alt i 1993 at: «På et båsfjøs er kuas bevegelsesfrihet og mulighet til naturlig atferd sterkt begrenset. Dersom det brukes kutrener, må kua konstant tilpasse sin atferd for å unngå ubehag eller smerte».

I tillegg skriver de at bruk av kutrener virker inn på annen atferd. Ku med kutrener bruker lengre tid på å legge seg, foretar mindre kroppspleie og viser svakere brunst. Risikoen for spenetråkk er også økende.

At vi utsetter dyr for en slik påkjenning er nesten ikke til å tro. Enda vanskeligere å fatte er det at flere i næringen og fra politisk hold kjemper mot løsdriftskravet som kommer i 2034.

Ku i løsdrift har i det minste en viss mulighet for bevegelse og et sosialt samspill med andre kyr. Likevel er den samme prosessen med inseminering, kalving og seperasjon, melking og tidlig slakting til stede.

Det finnes gode, velsmakende plantebaserte alternativer til både melk, fløte, smør, rømme og ost. Ett av dem er Tines egen Gryr-serie som kan nytes helt uten at kyr er redusert til en føde- og melkemaskin.

Den egentlige melkeprodusenten er kua. Hun fortjener så mye mer enn det livet hun får i norske melkefjøs.