Vil de åpne opp for våpenhjelp til Ukraina, eller velger de fortsatt å definere seg som en marginal stemme for en politikk som resten av Europa anser for å være den rene galskap, tuftet på en ideologi som ikke henger på greip?

Og vil de fortsatt mene at Norge bør kaste inn sine krefter, uavhengig av hva Ukraina selv mener, i et forsøk på å skape fred via forhandlinger med et bandittregime som mer og mer framstår som Europas mest løgnaktige, aggressive og undertrykkende stat siden Tyskland var på farten før 2. verdenskrig brøt ut i 1939?

Vår erfaring med fredssamtaler mellom krigførende parter i ulike deler av verden har aldri handlet om konflikter av denne typen.

Så vidt jeg kjenner til, så har vi kun ett eksempel fra vår nære tid som kan sammenlignes med det som nå skjer i Europa.

Avisa Klassekampen sa dette slik i en redaktørartikkel 24.09 2013:

«29. september 1938 møttes Storbritannias statsminister Neville Chamberlain, Frankrikes statsminister Édouard Daladier, Tysklands fører og rikskansler Adolf Hitler og Italias Benito Mussolini i München.

Natten til 30. september undertegnet de avtalen som ofret Tsjekkoslovakia og lot tyske tropper invadere Sudetland. Forut for München hadde Hitler gang på gang brutt internasjonale avtaler, uten at det fikk konsekvenser.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, erklærte Tyskland at det ikke lenger var bundet av rustningsbegrensningene i Versaillestraktaten, og landet trakk seg ut av Folkeforbundet. Så fulgte innmarsjen i den demilitariserte sonen Rhinland i 1936. Inntoget i Rhinland var et sjansespill, ettersom Tyskland i 1936 var altfor svakt for en krig mot vestmaktene.

Men Storbritannia og Frankrike, som rådet over hundre divisjoner, overlot Rhinland til tre tyske bataljoner uten motstand.»

Til tross for at avtalen ikke førte til avspenning, holdt Chamberlain fast ved sin linje inntil den tyske invasjon i Tsjekkoslovakia i mars og Italias overfall på Albania i april 1939. Resten er historie, alle vet hvordan dette endte.

Opptrappingen av det vi nå ser utvikle seg i Ukraina, og den bobla vi har levd i et par tiår etter Putins inntog, kan vi lære mye av. NATO-landenes kraftige reaksjoner på dette overfallet tyder på at vi har lært mye siden 1939.

Vi sitter ikke lenger og ser på at hele Europa igjen kan havne i en ørkesløs storkrig, men setter alt inn på å stoppe Russlands aggressive framferd her og nå.

Oddsen for at denne bandittstaten vil gi seg etter sin spesialoperasjon i Ukraina, og lar sine andre naboer leve i fred, er garantert lav.

Rødt har vokst på det vi kan kalle «gode saker»: Strøm til 35 øre pr kw, trygdede bør få mer, vi må bli kvitt fattigdommen i dette landet osv.

Hvordan det vil se ut for alt dette om Europa og USA nå oppgir sin våpenstøtte til Ukraina og lar Ukraina seile sin egen sjø, er ikke godt å si, men det aner meg at vi etterpå vil lengte tilbake til den tid da strømstøtten tok det grøvste av regninga.

Tidlig i denne krigende var det krystallklart at det norske folk støttet opp om Ukraina, også med våpenhjelp.

Hele 62 prosent svarte i en måling i april 2022 at de mener at Norge har gitt for lite militær støtte til Ukraina i tiden som har gått, og 82 prosent av de spurte svarte at de støtter at Norge skal gi mer militært utstyr til Ukraina. Dette er veldig betryggende.

Oddsen for at denne bandittstaten vil gi seg etter sin spesialoperasjon i Ukraina, og lar sine andre naboer leve i fred, er garantert lav.

Erik Kristiansen

Det brede flertallet på Stortinget fratar Rødt enhver mulighet til å endre våpenstøtten til Ukraina. Gussjelov, tenker jeg, så er Rødt parkert grundig i denne saken, de er fullstendig isolert og står bare igjen med et åpent sår de kan putte et plaster på i april.

Men at det vil verke i uoverskuelig framtid, det er jeg hellig overbevist om.

Det er et eklatant eksempel på politisk forvirring og virkelighetsforståelse vi her har vært vitne til.