Mocci Ryen og jeg er begge initiativtakere og ledere for kulturtiltak som verdsettes av mange og som er avhengige av delfinansiering fra Innlandet Fylkeskommune.

Vi bidrar begge til å gjøre Innlandet «best på kultur», men deler på ingen måter ståsteder i debatten om fylkeskommunens kultursatsing (HA 15.1.24). Hadde Ryen gjort litt flere undersøkelser, hadde hun forstått bedre hvordan alt henger sammen med alt.

Les også

Best på (høy)kultur?

Ryen skriver at et skille i fylkesbudsjettet mellom Innlandet Fylkeskommunes egne kulturinstitusjoner og andre kulturaktører er jevngodt med å prioritere «høykultur».

Begrepet «høykultur», eller finkultur beskriver kultur forbeholdt en overklasse, altså noe som ikke er for folk flest. I en debatt om kulturpolitikk, er det å stemple noe som høykultur et karakterdrap.

Politisk er det dødelig effektivt. Ingen politikere får stemmer på å bevilge penger til «kultur for de priviligerte». Heldigvis er det lenge siden jeg har sett noen kaste høykulturelle drittpakker i jakten på flere midler til sitt eget prosjekt.

Denne typen råtten retorikk faller stort sett tilbake på en selv.

Over hele verden finnes det ulike typer kulturaktører; kommersielle, ideelle, frivillige, halv- og heloffentlige. De utgjør en økologisk mangfold, med forskjellige funksjoner og ikke minst forskjellige måter å finansieres på.

En samtalefestival som TronTalks kan eksempelvis finne finansiering fra steder som en institusjon som Teater Innlandet ikke har tilgang på. Både Staten, fylkeskommuner og kommuner eier kulturinstitusjoner.

Det dreier seg om orkestre, teatre, gallerier, kulturhus og annet. Disse tilbyr publikum kulturopplevelser som verken Ryen eller jeg er i stand til å produsere. Vi er rett og slett forskjellige, og vi er avhengige av hverandre for å tilby publikum et bredt kulturtilbud.

Musikk i Innlandet er Innlandet fylkeskommunes egen musikksatsing.

De aller fleste fylke og byer i Norge har et orkester som finansieres av staten i samarbeid med fylkeskommunene, vertskommuner og andre. Politikerne og administrasjonen i Innlandet fylkeskommune ville det annerledes, gjorde et dristig grep og etablerte for kun tre år siden Musikk i Innlandet.

For første gang siden 1800-tallet skal det arbeides frem en musikkinstitusjon som ikke finnes fra før. Musikk i Innlandet skal være en nyskapning som svarer opp mot vår tids utfordringer med klima- og naturkrise, krig, svekkelse av demokrati, ytringsfriheten og oppmerksomhets-teknologiens angrep på menneskeligheten.

Innlandet fylkeskommune etablerte Musikk i Innlandet med intensjon om å bevilge rundt 12 millioner årlig.

Hensikten er at Staten skal bevilge tilsvarende beløp. I 2021 bevilget Fylkeskommunen 12 millioner, i 2022 11,4 mil og i 2023 var dette av uforklarlige grunner redusert til 8,723 mill. I møte 20. mars i fjor vedtok Fylkesutvalget en ambisjon om å bevilge 11 millioner årlig (https://innlandetfylke.no/politikk/aktuelt/nyheter-politikk/ambisjon-om-11-millioner-kroner-til-musikk-i-innlandet.44546.aspx).

I 2024 blir likefullt Musikk i Innlandet avspist med 9,57 mill. Ikke så forutsigbart for en nysatsing midt i en sårbar etablering.

Musikk i Innlandet er et ambisiøst prosjekt som skal gi publikum en helt ny type kulturopplevelse. Musikere som bor eller har tilknytting til Innlandet skal kunne nå publikum med nye kreative og gjennomtenkte konsepter.

De planer og prosjekter vi i styret jobber med har ingenting med høykultur å gjøre. Vi jobber for å nå og engasjere alle. Musikken tilhører alle og ligger nærmere vår identitet mennesker enn noe annet.

Jeg er stolt av å ha fått oppdraget fra Innlandet fylkeskommune med å bidra til å jobber frem dette unike kulturtilbudet. I stedet for å angripe burde Mocci Ryen heller heie frem Musikk i Innlandet.

Når institusjonen er ordentlig i gang og Staten tar sin del av ansvaret vil den komme til å bli en viktig kulturaktør for vår tid.