Bilder av drepte, skadde og traumatiserte barn på Gaza og i Israel hjemsøker meg. Jeg følger noen Instagramkontoer til palestinere inne på Gaza. Jeg ser skrekkelige bilder av døde og skadde barn. Av livredde barn som skjelver og er i sjokk. Apatiske barn. Barn med døde og lemlestede foreldre og søsken rundt seg.

Jeg føler som så mange andre på fortvilelse, empati, sorg, sinne og maktesløshet. Jeg spør meg selv: Hva kan jeg bidra med for å kunne få slutt på barnas forferdelige lidelser?

FNs generalsekretær António Guterres uttaler at Gaza er i ferd med å bli en gravplass for barn, og beskriver situasjonen som en menneskelig katastrofe. I nyere tid har vi ikke sett noe som kan sammenlignes med det som nå skjer på Gazastripen. I løpet av kun en måned er mer enn 10 000 palestinere drept.

Og hvis vi forholder oss tause eller nøytrale til dette sviket mot barna, hvem er vi da?

Over 4.000 er barn. Det dør ett barn hvert 10. minutt. Tallene er fra FN. 4000 barn! Hvor mange norske skoleklasser er det?

Og det helt spesielle med Gaza: Befolkningen er innesperret bak murer på et område på størrelse med Oslo, uten fluktmuligheter. Dit de blir beordret av Israelske styrker til å flykte er det heller ikke trygt. Det bombes også i sør.

I tillegg kommer den humanitære katastrofen med blokade av mat, vann og medisiner. Sykehusene er i knestående og er tomme for medisiner, medisinsk utstyr og drivstoff til bl a kuvøser og dialysemaskiner.

Barn er de mest sårbare i krig. De er lavere, og er dermed mer sårbare for å bli truffet av splinter. Barn har mindre blod og blør raskere ut. Barn har mykere skjelett og splinter trenger dermed dypere inn i kroppen deres.

I tillegg til død og fysiske skader påføres barna store psykiske helseskader. Deres tap av voksne omsorgspersoner, søsken, familie og venner påfører dem intens sorg og fortvilelse, og de vil utvikle posttraumatiske symptomer som følge av minner om de grusomme hendelsene de utsettes for og er vitne til.

Deres erfaringer med å leve i sterk frykt for eget og andres liv vil sette seg i deres kropper og deres sinn som en konstant alarmberedskap og overlevelsesmodus som, når den varer over tid, vil føre til en kronisk overaktivering av nervesystemet.

De vil bli utsatt for stadige gjenopplevelser av fryktelige minner både i våken tilstand og som mareritt. De vil få store vansker med følelsesregulering og vil bli overveldet av intense følelser, indre uro og vansker med å føle trygghet og finne ro.

Vi vet fra traumeforskning at en slik overaktivering av nervesystemet og hjernens alarmsystem vil kunne ramme alle områder av barnets utvikling.

De vil ha store vansker med konsentrasjon og aldersadekvat læring og utvikling i skole og utdanning, med å fungere godt i sosiale relasjoner, med atferdsvansker, smerter og kroniske muskelspenninger, med utmattelse og forhøyet sjanse for bl a hjerte- karlidelser og diabetes.

Vi har i dag gode behandlingsmetoder for barn med traumer, men en avgjørende forutsetning for å komme i gang med god traumebehandling er at barnet bringes i sikkerhet og trygghet over tid omgitt av trygge og sensitive omsorgspersoner.

For barn på Gaza gjelder ikke dette. De lever i en pågående katastrofe og har levd i en katastrofe så lenge de kan huske, har opplevd flere kriger og har levd i en vedvarende blokade og en vedvarende kritisk humanitær situasjon.

Når denne krigen en gang tar slutt så vil Gazas barn leve i et miljø preget av nærmest total ødeleggelse, fattigdom, traumatiserte mennesker og håpløshet og omgitt av traumepåminnere overalt.

Norge sammen med mange andre land har ratifisert FNs barnekonvensjon. Den stadfester at barn har menneskerettigheter og krav på spesiell beskyttelse. Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den.

Det står bl a at barn har rett til beskyttelse og til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke. På Gaza brytes barnekonvensjonen og humanitærretten helt klart i ekstrem grad.

Jeg lyttet nettopp til et intervju med en palestinsk lege på et av sykehusene på Gaza. Han uttalte at han hadde mistet troen på menneskeheten. Det sviket, og håpløsheten og forlattheten han uttrykker, følger meg inn i nettene mine.

Det er steile uenigheter og sterk polarisering i denne konflikten. Det har ikke engang lyktes de internasjonale aktørene å bli enige om humanitære pauser eller våpenhvile for å få inn til Gaza nødhjelp som monner.

Mange opplever det som vanskelig å engasjere seg av frykt for å si noe feil eller fordi de ikke har nok kunnskap. Jeg tenker at vi alle har en felles menneskelig plikt til å beskytte barns menneskerettigheter. Håpet ligger i at vi, sivilsamfunnet, engasjerer oss for barna og legger press på beslutningstakere og politikere.

Det kan vi gjøre i en felles forpliktelse i å ivareta barns menneskerettigheter.

Hvilke tegninger ønsker vi at palestinske og israelske barn skal tegne i framtiden?

Og hvis vi forholder oss tause eller nøytrale til dette sviket mot barna, hvem er vi da?