Natt til 1. mai var bedre på 1980-tallet

Jeg skulle ønske barna våre fikk oppleve frihetsfølelsen fra Hamar natt til 1. mai på 1980-tallet. Nå er frihetsfølelsen byttet ut med massiv politiovervåking, selv om ungdommene er både snillere og mer edrue.

Natt til 1. mai på Koigen i Hamar var det ingenting som tydet på at Innlandet politidistrikt må kutte 70 millioner kroner i inneværende år.

Rundt 15 politimenn og -kvinner passet på 300-400 ungdommer, og i tillegg fikk de hjelp av rundt 25 representanter fra Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Natteravnene og Utekontakten. Det var rundt 40 voksne som passet på under 400 ungdommer, som er vesentlig mer enn i klasserommet. Min samboer og jeg var der i sivil for å se med egne øyne.

Musikk er byttet ut med politi. I HA dagen etter stod det i tittelen at «Flere hundre unge var på Koigen – flere unge menn måtte tas hånd om av politiet».

Vår frihet skadet oss ikke, men dagens frykt skader både oss selv og barna.

Øystein Krogsrud, Far og bonusfar til fire Hamar-barn

Tittelen var basert på to episoder med tre involverte, hvorav to tenåringer «hadde vært involvert i noe knuffing etter uenigheter». Vi observerte den nevnte knuffingen, og den var over i løpet av noen få sekunder.

Stakkars ungdom var min opplevelse av Koigen natt til 1. mai. Det var stille som i graven fordi det ikke var lov å spille noen form for musikk.

Det var politi og andre voksne på alle kanter. En politibil lyste konstant inn i mengden av ungdommer. Overvåkingen av ungdommene var så sterk at det tidvis ble hvisket for at politiet ikke skulle høre hva som ble sagt.

Jeg skulle ønske at våre barn heller fikk oppleve frihetsfølelsen i Hamar natt til 1. mai på 1980-tallet.

Natt til 1. mai i 1985. Jeg husker min egen frihetsfølelse fra det jeg mener må ha vært natt til 1. mai i 1985, da jeg var 15 år gammel og nylig konfirmert.

Pengene fra konfirmasjonen hadde åpnet et vindu til en helt ny verden. Ingen voksne hadde innsyn på kontoen, så jeg kunne bruke penger uten å bli kryssforhørt i ettertid.

Vi tok bussen til Hamar og hadde fått en eldre bekjent til å kjøpe oss noen flasker med øl. Jeg kysset flere damer på en kveld enn jeg hadde gjort til sammen tidligere i livet. Vi gikk fram og tilbake langs Mjøsa mellom sentrum og gamle Torps legesenter.

Jeg kan ikke huske at jeg så noen voksne, og i hvert fall ikke politi. Jeg var nok både fullere og yngre enn de aller fleste ungdommene på Koigen natt til 1. mai. Slik jeg husker det var ungdommene også gladere den gang, og vi fikk love til å spille musikk på offentlig steder.

Jeg hadde vokst opp med regelmessig omtale av slåsskamper på fester på Brandsrudsletta i Nordbygda i Løten. I Tårnskogen i Løten ble det delt opp i cowboyer og indianere og skutt med piler for å treffe.

Vi hadde jo ikke mobiltelefoner så vi var en telefonkiosk unna at noen kunne kontrollere oss hjemmefra. Tidvis var det avtalt henting, men vi haiket hjem natt til 1. mai i 1985. Halvveis til Løten sa sjåføren til sidemannen at de burde ha stjålet en annen bil som gikk fortere.

Det stod en kniv i dashbordet. Det var en stasjonsvogn og i bagasjerommet lå det verktøy og tjuvgods. Men vi kom trygt hjem også den kvelden.

Det er skapt nok frykt nå etter mange artikler om ungdomsvold i Hamar. Som foreldre til fire Hamar-barn på 9, 11, 14 og 18 år, kjenner vi oss ikke igjen i det bildet som er skapt. Fra skoleverket er det blitt advart mot å oppholde seg på CC og Koigen.

Nylig kom et av våre barn hjem fra fotballbanen på Børstad og sa at et annet barn hadde spurt om det var farlig å være der. Frykten er blitt så stor at det har oppstått grunnløse rykter om skoleskyting.

Politiet håper kanskje på ekstra budsjettmidler ved å krisemaksimere ungdomsvolden i Hamar, og HA håper kanskje på ekstra inntekter fra flere klikk. Men for barna kan frykten føre til en mer innskrenket oppvekst med skjermtid i kjellerstua framfor fysiske møteplasser ute.

Kanskje vi kan lære noe av hvordan foreldrene våre oppdro oss på 1970- og 1980-tallet.

Vår frihet skadet oss ikke, men dagens frykt skader både oss selv og barna.