Foreninga Nei til EU har gått til rettssak mot staten for å få omgjort tidligere rettsinstansers holdning at det holder med simpelt flertall og ikke 2/3-flertall i Stortinget for å melde Norge inn i EUs tredje energipakke Acer. Høyesterett har nå sagt nei til dette og mener at simpelt flertall er tilstrekkelig. Hovedbegrunnelsen til Høyesterett er at dette ikke innebærer ei betydelig makt- og ressursoverføring.

Etter vannfallrettighetsloven er dens formål å forvalte vannkraftressursene våre til det beste for allmennheten, og dette er i loven sikret gjennom offentlig eierskap. Vi produserer strøm for omkring 12-13 øre/kWh til det som tidligere var en fordel for oss som bor her, men nå har vi i stor grad ved vårt forhold til Acer blitt fratatt rådigheta over dette.

Tidligere har vi hørt at strømprisen var høy fordi blant annet våre kraftmagasiner var nesten tomme - nå er disse nesten fulle og strømprisen er fortsatt høy. Også her blir vi «vanlige folk» offer for det offentliges «griskflasjon»!

Når stortingspolitikerne gjør et vedtak som gir landets bedrifter og innbyggere en betydelig høyere strømpris ved vårt forhold til Acer og ved børsing så er det vanskelig å se at dette ikke er en betydelig maktoverføring, og mange av oss vil derfor være uenig med Høyesterett.

Det er bra at leder Einar Frogner i Nei til EU og andre samfunnskrefter vil fortsette kampen mot de mange negative virkningene av vårt forhold til Acer. Et samarbeid kan også ha fordeler, men i vårt tilfelle har de som forhandlet fram avtaleforholdet om våre fellesressurser ikke vært gode nok.

Den offentlige kommersialiseringa innebærer blant annet at deler av våre viktige offentlige og private samfunnsressurser selges bit for bit. Vi selger drivstoffkjeder, ferjeselskaper, vintersportssteder, vindturbinselskaper og mye annet.

For det offentlige samles de mange milliarder kroner i figurlige bøtter og spann, og mens offentlige lederlønninger er svært så rause og det er lønns- og bonusfest i kraftselskapene så ligger fortsatt våre minstepensjonister under EUs fattigdomsgrense, våre fylkes- og bygdeveier er nå som før i særs dårlig stand, og mindre bygdebutikker må legges ned fordi man ikke klarer det offentliges kostnadsvekst.

Ei endring må til!