Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har vært tid for årsmarkeringer og betraktninger rundt det som skal komme fremover.
NHOs årskonferanse markerer på mange måte vendepunktet hvor hverdagen begynner for høy og lav i samfunnet.
Årskonferansen markerer også på en brutal måte at det er de organiserte kreftene i samfunnet som har hånden på rattet, sammen med ulike politiske partier i alle farger.
Helt sikkert er det at du og jeg ikke er i målgruppen for å mene og prege debatten i det offentlige rommet.
Deltakerne på NHOs årskonferanse kan for sin del ikke reflektere mindre rundt dette faktum.
Høydepunktet på årskonferansen i år var unektelig Natos generalsekretær Jens Stoltenberg som holdt årets viktigste tale.
Som en virkelig verdensleder satte Stoltenberg vår tid inn i sammenheng og mening utover hverdagens trivielle tilstand.
Slik kan det gjøres når en virkelig har formatet inne.
Antakelig rødmet heller ikke en del i salen som mente mye om Stoltenbergs kvalifikasjoner for kort tid siden.
Dem om det!
Året 2022 og årskonferansen manifisterte forøvrig at vi i Norge er kommet litt på et villspor når det gjelder det å skjøtte samfunnsveven.
Trepartssamarbeidet, helt unikt utviklet i Norge, har tjent nasjonen godt over svært mange tiår.
Nå synes det som om skjøtene knrirker, ikke ulik Follo-banen.
I usikre tider trenger vi samhold, ikke skadelig uenighet innenfor en kort meters avstand.
Regjeringen har på sin side hatt en svært lite heldig hånd om den store fortellingen om hvor Norge skal hen.
Det er blitt en regjering hvor bit for bit, bilde for bilde er blitt den førende politikken.
Å innføre nye skatter for å saldere et statsbudsjett bringer alltid støy med seg.
Men regjeringen utmerker seg med endringer i rammebetingelsene som oppleves uforutsigelige.
Da blinker varsellampene!
En mistenker at noen av kompromissene rundt statsbudsjettet er avgjort av noen få om kvelden i subsidierte stortingsleligheter.
For veldig gjennomarbeidede og godt kommuniserte på forhånd var ikke flere av skatteskjerpelsene.
Slikt er gift for næringslivet.
Næringslivet og NHO på sin side sutrer alltid, helt programmessig.
De sier de vil bidra mer til samfunnet, men få forslag til skatteskjerpelser faller i smak.
Noen kalkulerer kjølig med at det lønner seg å flytte til tanten i Sveits.
Dette kan virke ganskje ufarlig i gjerningsøyeblikket, men vil på sikt ha store skadevirkninger.
Rikinger, skapt av seg selv og ubegrensede tilganger på norske ressurser, vil etter som tiden går få sine ideer utenfra og Norge taper enorme inntekter og muligheter.
De rikeste har den fordelen at, når de blir grinete, kan de bare stemme med føttene og forsvinne fra Norge.
Regjeringen har på sin side hatt en svært lite heldig hånd om den store fortellingen om hvor Norge skal hen.
Ole Alfstad
På sikt er dette svært skadelig.
Vi får bare håpe at flere av dem vil lengte tilbake til Nordmarka.
LO har på sin side bidratt negativt til samfunnsdebatten og det å ikke smøre trepartssamarbeidet.
Det kan kanskje passere å si at vi skal ta næringslivet på et nachspiel på Sørmarka, men i det offentlige rom fungerer det sånn passe.
Fagbevegelsen har gode kort omkring et skikkelig og ordnet arbeidsliv i Norge.
Fagbevegelsen har gode kort når det gjelder å kjempe mot ufrivillig deltid.
Men forspiller sine beste kort i arkaisk retorikk.
Ingen av partene, politikerne, NHO, eller LO treffer spikeren på hode.
Vi må rett og slett få en ny dialog opp og stå i Norge hvor det tegnes langsiktige og konkrete handlinger for Norge i en nær og fjern fremtid.
Til dette arbeidet trenger vi alle gode krefter som kan trekke i samme retning.
Alle skal ikke være enige hele tiden, men vi må i de minste komme ut av løse fraser om skifte hit og dit.
Norge trenger en New Deal, inspirert av Franklin D. Roosevelt.
Han lanserte et reformprogram som var helhetlig og langsiktig.
Med Norges ekstreme ressurser skulle vi være svært godt rustet til å heve blikket og bruke den norske modellen konstruktivt.
Vi må ut av skyttergravene og omtale våre parter og motparter på en mer konstruktiv måte.
Som Anne Grete Preus sier det; "Av og til er en millimeter nok".