I Hamar er det nå utplassert væpnede militære styrker ved Ridehuset. Den militære tilstedeværelsen i vår by var vanskelig å se komme for bare et år siden.
Sivilbefolkningen synes forøvrig å sette stor pris på at norsk ungdom, under verneplikt, er synlige i vårt byrom, som et symbol på vilje til å forsvare Norges territorie.

Min mor har fortalt mye om Ridehuset, tyskerne som holdt til der, samt mating av russiske fanger gjennom gjerdene under 2. verdenskrigen. I tillegg står en dramatisk flukt, hvor to russiske fanger fra Ridehuset, flyktet opp gjennom eplehagene på Nedre Storhamar, hvor min mor bodde som ung jente med foreldre og tre mindre søstre.

Lite visste min mor om at det igjen skulle bli skarp militært tilstedeværelse ved den ellers så idylliske Mjøsstranda.
Vilje er grunnlaget for et forsvar av et land, mens evne blir avgjørende når situasjonen krever konkret og massiv maktbruk.

I Norge kan det se ut som om viljen til å forsvare nasjonen er på stigende kurs, mens evnen til virkelig å levere resultater under en gitt skarp situasjon synes å være svært mangelfull.
Statens aller viktigste oppgave er å beskytte sine borgere og legge til rette for at de kan leve livene sine på best mulig måte.
Sosiologen Max Weber var den første til å formulere det at staten har enerett - monopol - på bruken av tvangsmidler innenfor sitt territorium.

Alle moderne stater holder seg derfor med et mer eller mindre sterkt forsvar som kan verne om borgerne, demokratiet og nasjonen.
Russlands sanseløse overgrep på Ukraina har satt et skarpere lys på Norges forsvarsevne.

Vi må rett og slett stille oss selv det ubehagelige spørsmålet det er om vi har bredde og dybde i vår forsvarsevne som vil kunne fungere i en skarp situasjon.
Svaret på det siste spørsmålet er et rungene nei, gitt at trusselen kommer fra vår ustabile nabo Russland.

Situasjonsbildet er nå at vi har et Forsvar som er tilpasset en fredsdrift, uten særlig evne til å gjennomføre skarpe operasjoner og stå i slike operasjoner over tid.
Forsvaret er, gjennom idyllen med fred på eget område gjennom mange tiår, kommet i en situasjon hvor den politiske ledelsen og befolkningen har mistet grepet på forståelsen av trusler, krigens krav, hva som må forsvares eller hva den faktiske operative statusen til Forsvaret er.

Russlands sanseløse overgrep på Ukraina har satt et skarpere lys på Norges forsvarsevne.

Ole Alfstad, Hamar

Norges svake militære kapasiteter er også blitt påvirket av at den militære ledelsen har nøyd seg med å gi politikerne forsiktige råd uten å klargjøre konsekvensene av ubalansen mellom ambisjoner og mål versus ressurser og organisering.
Forsvaret står forøvrig i fremste rekken av institusjoner og virksomheter hvor det lønner seg å ligge lavt internt og eksternt.

Vi ser jo så alt for godt, også i forsvaret, hvordan det går med varslerne, samtidig som topplederne på rekke og rad skryter uhemmet av egne systemer og resultater.
I Norge har vi beklagelig nok dyrket frem lederkadre som har spist drøyt av floskellitteraturen omkring ledelse, mens de kjenner mindre til organisasjonens kjernefag og dens egentlige misjon.

Naiv og langvarig fredsdøs har gjort noe med Norges forsvarsevne.
Listen over hva forsvaret mangler av materiell og kapasiteter er lang.
Det er nok å nevne manglende helikoptre, fregatter, brigader, landforsvar, sjøforsvar, luftvern over hele Norge, manglende elementært utstyr og totalt feilplasserte kapasiteter og mannskaper vis av vis skarpe situasjoner.

Når vi i tillegg ser at sivilsamfunnet lever i en idyllisert virkelighet hvor universiteter/akademia, bedrifter, organisasjoner og virksomheter praktiserer en naiv åpenhetslinje blir på mange måter situasjonen komplett.

Moderne etterretning betyr ikke å kopiere hemmelighetsstemplede dokumenter a la Treholt, men det betyr å samle, bearbeide og analysere informasjon fra i alt overveiende grad åpne kilder.
Regjeringen foreslår et forsvarsbudsjett på stusselige 75,8 milliarder for 2023, som er en økning på 7,8 prosent sammenlignet med 2022.

Landbruks- og matdepartementets område økes med 24,7 prosent, til 29,5 milliarder kroner.

Regjeringen foreslår til sammenligning et bistandsbudsjett på 43,8 milliarder kroner.

Enhver må selv reflektere rundt områdenes absolutte og relative bevilgninger.

Jeg vil uasett hevde at statens viktigste oppgave, sikkerheten for befolkningen og nasjonen, er kraftig underdimensjonert. Vi skal ikke gå lengre enn til vår nabo, Finland, for å finne et langt sterkere forsvar og en dypere forståelse rundt utfordringene.

Ukraina burde være en sterk vekker hvor det å prioritere Norges sikkerhet nå må stå øverst på ønskelisten.