Rettsbøker er lange og grundige og appellerer ikke til det tabloide. Dessverre appellerer de ikke til stortingsrepresentanter heller, og da kan det gå galt.

Derfor har vi fremdeles en forvaltningssone for ulv.

Det henger slik sammen:

Ved tusenårsskiftet ble det klart for de myndighetene som hadde ansvaret, at ulvebestanden i Norge var i ferd med å eksplodere.

Den ferske rovviltmeldinga fra 1997, som hadde forsterket løftet fra den første meldinga i 1992 om å minske rovdyrskadene og fjerne konfliktene, var i ferd med å bli stående som et løgnens dokument.

Og det skyldtes først og fremst ulven. I 1999 hadde det lyktes for miljøorganisasjonene å stanse avlivingen av Koppang-paret ved namsrettens hjelp.

Så er vi kanskje ved veis ende når det gjelder begredeligheter?

Bjørn Otter Skaaret, forfatter, Trysil

Men i 2001, da paret hadde skiftet adresse og blitt til Atna-flokken på 10 medlemmer, hadde myndighetene ved hjelp av en lovendring åpnet for å felle ulv også i forebyggende hensikt, ikke bare ulv som hadde gjort seg skyldig i drap på sau.

Det var et alvorlig slag mot organisasjonenes forsøk på å menneskeliggjøre ulven: At den hadde rettigheter og ikke skulle dømmes til døden for noe den ikke hadde gjort.

Så falt de tilbake på en argumentasjon som de hadde hatt stor suksess med tidligere: Fortolkning av Bernkonvensjonen.

De hevdet at Norge var forpliktet til å bygge opp «levedyktige bestander» av alle store rovdyr i Norge. Rent faglig var argumentet mer enn tvilsomt, men politisk burde det stå sterkt.

Gode råd var dyre for Statens representanter.

Så sent som under stortingsdebatten om den siste rovviltmeldinga hadde saksordføreren benyttet dette argumentert som begrunnelse for å videreføre et kjerneområde for ulv og hadde toppet det hele med en henvisning til en uttalelse fra den svenske miljøvernministeren.

Anna Lindh hadde nettopp sagt at visst var det så at Norge og Sverige skulle samarbeide om en felles bestand av ulv - «men vi forutsetter at hvert land skal ha levedyktige rovdyrbestander».

Det er på denne bakgrunnen at Naturvernforbundet, WWF Norge og Foreningen Våre Rovdyr kunne vise til at Norge ikke hadde noen levedyktig ulvebestand ennå. Og derfor var det ikke noe grunnlag for å skyte ulv i Norge.

Hvordan skulle representantene for den saksøkte norske stat takle det?

De omfortolket Stortingets vedtak. Ja, du leste riktig: Kjennelsen i namsretten, som la Statens påstand til grunn, snudde 180 grader i det syn på Norges forpliktelser som saksordfører Gjul på flertallets vegne presenterte fra Stortingets talerstol den 19. mai 1997.

Om det var departementets byråkrater eller regjeringsadvokaten som verpet egget, skal være usagt. Sju års korrespondanse med begge instansene pluss Statsministerens kontor har ikke kunnet gi noe svar på det.

Rettsboka, som ikke kan nøye seg med å mumle, sier klart og tydelig at det fra norske myndigheter eller lovgiver «aldri har vært forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge, eller at Norge har forpliktet seg til dette etter Bernkonvensjonen».

Det er riktig at Norge ikke er forpliktet til å ha en egen levedyktig stamme av ulv. Men det er ikke riktig at dette bestandig har vært Norges syn.

Det er tvert imot en bevisst løgn for å dekke over det skandaløse faktum at stortingsflertallet i 1997 ble forledet til å videreføre ulvesona ved hjelp av en feilaktig tolkning av Bernkonvensjonen. For Norge er ikke forpliktet til å ha ynglende ulv.

Så er vi kanskje ved veis ende når det gjelder begredeligheter?

Nei, det er nå de for alvor begynner. Nå kommer Børge Brende inn på banen med sin nye rovvilt-melding. Den innledes – uten videre kommentarer - med å slå fast at hovedlinjene i rovviltpolitikken skal videreføres. Verre kan det nesten ikke bli.