Jeg viser til reportasje i HA 30. september fra finansministerens besøk på byggeplassen med «Hamars fineste bygg» - Hamar stasjon. Oppussingen kommer på 66 millioner kroner.

Kan så være, men desto mer synd er det at bygningens opprinnelige preg blir betydelig redusert. Vedlikeholdssjefen i Bane Nor Eiendom uttaler stolt at det viktigste for dem har vært å beholde bygningens sjel.

Les også

Bjørn (79) måtte hentes tilbake etter 15 år da gigantprosjektet skulle ferdigstilles

Intensjonen kan være god, og iflg. reportasjen mangler det ikke kompetanse, men akkurat her har de bommet. Ved å overstryke teglsteinsflatene med farge får vi en glatt, unyansert fasade, som om bygningen er tatt ut av en enkel tegnefilm.

I den opprinnelige fasaden var teglsteinen naken og spekket med såkalte pølsefuger, som lages med en egen fugeskje.

Den gir fugen en buet overflate og flaten får dybde – jfr. Singergården på motsatt side av Jernbaneparken eller den nylig istandsatte Basarbygningen.

På disse ser man at veggen har en nyansert overflate, hvor hver enkelt stein synes, samtidig som helheten i teglsteinsfeltene beholdes. Kontrasten mellom tegl og de pussete delene av fasaden blir mindre, men veggen får liv.

Nå er fasadene på stasjonen ødelagt – antakelig for evig og alltid. For 66 millioner kunne vi ønske oss mer sjel.

Elendigheten begynte under forberedelsene til OL i 1994 . Intensjonene for oppussingen den gangen var gode; veggflatene skulle gjenskapes slik de var, men OL kom fortere på byggherren enn antatt, og pølsefuging tar lang tid. Derfor ble teglveggen overstrøket.

Dette var, såvidt jeg vet, årsaken til at selve stasjonsbygningen ikke ble fredet av Riksantikvaren slik restauranten ble.

I HA-artikkelen står det forøvrig at bygningen var «kritthvit» på 1950-tallet. Det skulle jeg gjerne ha fått dokumentert.