«Velferdsstaten» har som mål å dekke de grunnleggende behovene til innbyggerne - gjennom at staten fordeler skatteinntekter - og garanterer for felles goder som utdanning, helsevesen og en inntekt. Og hvor inntekten til den enkelte skal gi sikkerhet mot å leve under uverdige sosiale forhold. Velferdsstaten oppsto i en tid da det reelt var små forskjeller i samfunnet, med unntak av noen ganske få personer.

Ordet «velferd» betyr «å ha det godt».

Med innføringen av marked og markedsliberalismen – kom ordet «velferdssamfunn» inn i språket. Ordet «velferdssamfunn» har en helt annen betydning enn «velferdsstaten».

I velferdssamfunnet er det slik at «inntekt til innbyggerne fordeles ulikt/ svært ulikt» - forankret i markedsideologien. Det skaper økte forskjeller og en fremvekst av fattigdom. Med økte forskjeller får de økonomisk råd anledning til å kjøpe seg «tjenester»/ forsikringer som sikrer tilgang på slike tjenester.

Ordet «tjenester» erstatter ordene «behandling/ stell» - og kom inn i språket med EØS-avtalen – som gav generell åpning for bruk av private helse- og omsorgstjenester. I EU er helse en vare/ tjeneste som omsettes i et marked, slik det også gradvis er blitt i Norge etter 1994.

Med ordet «tjenester» oppsto også begrepene «service» og «fritt brukervalg». Poenget er at ordene «tjenester», «service» og «fritt behandlingsvalg» er noe som tilbys mot betaling, og er ord som knyttes til «velferdssamfunnet», eller rettere sagt «forskjellssamfunnet».

Den største helseendringen har skjedd etter at ordet «omsorg» mer eller mindre et blitt erstattet av ordet «mestring».

Ordet «omsorg» betyr «å ta vare på», eller «bry seg om noen». «Mestring» betyr å ta vare på seg selv, eller at man er i en prosess/ løp hvor man skal håndtere utfordringer og oppgaver selv. Også økonomisk!

Hvem har ikke hørt politikere si – «at i fremtiden må folk forvente å få mindre fra det offentlige, at det er ikke nok helsepersonell til å ta seg av stadig flere eldre – og at folk av den grunn må bo lengre hjemme fremfor på institusjon, at folk må stå lengre i arbeidslivet, at arbeidslinja – skal få folk ut av fattigdom, og hvor underreguleringer av sosiale stønader, trygder (pensjoner), og arbeidsinntekt er metoder for å fremtvinge «mestring» hos den enkelte.

I tillegg er det slik at Stortinget overfører stadig flere oppgaver til kommunene, som ikke har økonomi til å etterleve lovpålagte tjenester i samsvar med rettigheter og plikter i lovgivningen.

Jeg ønsker tilbake velferdsstaten, hvor fellesskapet tar et reelt ansvar etter definisjonen og betydningen som lå i begrepet «helse- og omsorg».