Forvaltningen av ulv og andre rovdyr har i praksis ikke den samme faglige og etiske forankringen som gjelder for domestiserte dyr. Forvaltningen er hovedsaklig politisk forankret. Hva er det som får Stortinget til å se bort fra den urett vi i økende grad påfører naturlig tilhørende rovdyr i norsk natur?

Rammene for en god forvaltning må ha som utgangspunkt at også rovdyra sikres levedyktige kår.

Dyrevelferdslovens generelle bestemmelser sier at også ville dyr skal beskyttes for fare for unødige påkjenninger og belastninger. Ville dyr skal også tilkjennes egenverdi, og egenverdien skal være uavhengig den nytteverdien dyret har for mennesker.

Formålet er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Dyrevelferdsloven skal verne om dyr som enkeltindivider.

Naturmangfoldloven regulerer natur- og artsmangfoldet, herunder vern av bestander. Målet er ivaretakelse på lang sikt slik at arter forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Videre peker loven på at kunnskapsgrunnlaget skal legges til grunn for offentlige beslutninger. Loven berører kjernen i høyesterettssaken.

Dagens forvaltning er ikke god nok. Norge fremmer definitivt ikke nødvendig respekt for våre ville rovdyr. Vi gir de ikke den egenverdien de burde fått, og vi sikrer de ikke levedyktige kår. 

Røsand Frode, Jeger og fisker, og for levedyktige rovviltbestander i norsk natur., Elverum

Lovene gjelder for og i Norge. Norge må ta sitt ansvar for dyr i vår natur, og ikke overlate til andre nasjoner å bære ansvaret fordi vi ikke vil selv.

Ut i fra et etisk perspektiv er det ubegripelig hvorfor vi behandler rovdyra i norsk natur slik vi gjør. Det finnes heller ingen forklaring for våre holdninger eller handlinger mot rovdyra i verken lover eller den faktabaserte kunnskapen.

Kunnskapen vi sitter på viser at ulvene i norsk natur allerede preges av en høy grad av innavl. I følge forsker Linnèa Smeds ved universitet i Uppsala ser man en tydelig endring til det verre over generasjoner.

Alle vet vi trenger nye dyr med nye gener inn. Allikevel åpnes det for uttak av såkalt «genetisk viktig» ulv.

Seksjonsleder for Viltseksjonen i Miljødirektoratet, Knut Morten Vangen, bekrefter at den genetisk viktige ulven som ble skutt i Kautokeino senest i 2022, kunne hatt en viktig rolle i innavlsutfordringen for ulvene i Norge.

Videre peker Vangen på utfordringen ulv har med å komme gjennom de sammenhengende tamreinområdene i nord. Han sier det er behov for en aktiv forvaltning som forhindrer fellingav viktige immigrantulver til Norge. Andre individer med viktig genetikk står også i fare for å bli skutt under jakt.

Seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning, Øystein Flagstad, fortalte tilbake i 2017 om uønskede funn knyttet til innavl i den skandinaviske bestanden av ulv.

For høy grad av innavl medfører blant annet deformeringer i skjelett, feil i tannstilling, manglende testikler, redusert fertilitet eller sterilitet, og endringer i pigmentering som påvirker blant annet pels og tannkjøtt. Størrelsen på familiegruppene nevnes også som en indikasjon på innavl.

Dagens forvaltning er ikke god nok. Norge fremmer definitivt ikke nødvendig respekt for våre ville rovdyr. Vi gir de ikke den egenverdien de burde fått, og vi sikrer de ikke levedyktige kår.

Politikerne svikter rovdyra i vår natur. Den gjeldende politikken er ikke det offisielle Norge verdig.