Regjeringen påpeker at matvareprisene øker og regjeringen mener selv at den har tatt en rekke initiativer for å bedre konkurranseforholdene i dagligvarebransjen.

Regjeringen mener å ha bidratt med tiltak som vil bedre utvalg og lavere priser for forbrukerne.

Dette er temmelig freidige og dristige utsagn all den tid matvareprisene har steget rekordhøyt.

Regjeringens 10-punktsplan virker gammelmodig og tannløs.

Regjeringen vil faktisk finne ut hvor pengene blir av som sitt punkt en i sin plan.

Regjeringen vil undersøke prissignalisering, undersøke hvordan prisene blir til, gi forbud mot prisdiskriminering, se på merkevarer, se på virkningene av at aktørene sitter rundt samme bord, gi forbud mot å hindre konkurrenter å bruke butikklokaler, styrke Konkurransetilsynet, senke terskelen for når en aktør er markedsdominerende og mer penger til Dagligvaretilsynet.

Etter å ha sett denne listen med tiltak kan leverandører og kjeder sove svært godt om natten.

Tiltakene, som er som kinaputter på problemkomplekset å regne, vil i beste fall kunne øke kunnskapen noe og sikre at debatten går sin skjeve gang.

Virkelige effekter på matprisene vil regjeringens 10-punktsplan ikke få.

Elendigheten for regjeringen bunner selvsagt også i ytre faktorer som vi alle nå kjenner svært godt til.

De grunnleggende problemene for det særnorske høye prisnivået skyldes ganske enkelt manglende konkurranse, høye tollsatser, aktivt importvern og norsk landbrukspolitikk i sin alminnelighet.

Disse grunnleggende trekk ved den norske matpolitikken har overlevd regjering etter regjering.

Dagens regjering har gjennom Hurdalsplattformen sementert norsk landbruks- og matpolitikk.

Hurdalsplattformen legger vekt på et sterkt importvern, årlige jordbruksforhandlinger og å bevare landbrukssamvirke som markedsregulator.

Videre heter det at næringsutøvere i landbruket må ha samme inntektsmuligheter som andre grupper.

I tillegg skal importvernet sikres, blant annet gjennom valg av prosent- og kronetoll, og sørge for at importvernet ikke blir svekket når en inngår nye handelsavtaler.

Hele grunnlaget for regjeringens landbruks- og matpolitikk legger opp til at matvareprisene i Norge skal stige.

Dette er en helt selvstendig og uavhengig impuls fritt for hva leverandører og matvaregiganter måtte finne på av forretningsmessige grep.

Regjeringen skryter av at de bidro med nye 13,5 milliarder i jordbruksoppgjøret og at dette dempet prisveksten på mat.

Regjeringen betoner at det var den som bidro til oppgjøret, mens det i realiteten er skattebetalernes penger det reelt sett dreier seg om.

Regjeringen kunne ha stimulert til økt, reell konkurranse nasjonalt og internasjonalt, vurdert å senke matmomsen og deregulert det særnorske landbruks- og matmarkedet.

Men dette er langt fra deres plan og intensjon!

Regjeringen bør snares skille mellom det særnorske nivået på matprisene og prisøkningen på mat.

Det sies titt og ofte at prisene også stiger i utlandet, men dette er stigning i prosent fra et helt annet nivå enn det vi holder oss med i Norge.

Vi skjønner at landbruksminister Sandra Borck er svært tett på organisasjonen i primærnæringene og ikke primært er så veldig opptatt av oss forbrukere.

Næringsminister Jan Christian Vestre er som vanlig høyt og lavt, men kan kun bidra med en liten streng pekefinger som næringsaktørene nok tenker vil svekkes over tid.

I mellomtiden må vi som forbrukere vente oss økte matvarepriser, all den tid det ikke er interesse for å ta mer grundige tak i det uføre vi selv har satt oss i.