Det er mye å lære, på altfor kort tid. Ting å lære som er bestemt, kunnskapsløftet. Men, som man kanskje aldri trenger, egentlig. Du må i dag, helst lære å lese før skolestart som 4 åring.

Kanskje kunne litt engelsk, pluss og minus, til og med.

Det starter i barnehagen. Helst skal du skjønne når du må være rolig også, sitte stille på stolen. Følge med. Lære mer. Er du ikke den typen som henger med på alle krav, da blir man fort en urokråke.

Derfor er en diagnose, gjerne tilført litt medisin en ganske grei løsning for samfunnet.

Kanskje få beskjed om at det ikke kommer til å gå så bra med deg. Fordi, du har ting å gjøre, som å undersøke et tre, gjerne få hogge litt ved, være med å sage, eller få lov til å klatre i det. Hoppe litt i høyet, eller bruke kroppen i en akebakke.

Kroppen og hodet trenger å jobbe, leke, oppdage og oppleve. Men, de trenger å gjøre det med selve kroppen, ikke sitte stille å høre.

Det er en jobb å gjøre for å få samfunnet til å ta vare på disse menneskene på en mye bedre måte.

De er ikke feil, de trenger ingen diagnose eller medisin. De trenger raushet og anerkjennelse for sine fantastiske egenskaper. De ønsker å røre på seg, ikke sitte å skrive på en ipad eller pc.

Hvorfor har vi i dag så mange barn og unge med psykiske problemer, hvorfor har det økt så enormt de siste årene?

Hvorfor opplever vi at skoler og institusjoner har større utfordringer?

Hvorfor økes det stadig med behov for fosterhjem/beredskapshjem?

Hvorfor må man i dag helst ha en bachelor eller mastergrad for å kunne jobbe?

Hva skjedde?

Hvorfor går vi glipp av så mange fantastiske mennesker som virkelig kan å jobbe, fordi de ikke klarte kravene som stilles i utdanningssystemet, og videre arbeidslivet med krav om papiret/utdannelsen i hånda.

"Utdannelse er ikke alltid utdannelse, men livet er alltid utdannelse." Heldigvis har vi fortsatt noen som forstår deres egenskaper og kompetanse, og lar de få prøve.

Men, vi har bommet så vanvittig i vår iver for å sørge for at mennesker med et papir i hånda, godkjent, med karakter, basert på å sitte stille og skrive er de som har lykkes i samfunnet.

Vi glemte å se, forstå og ta vare på en hel gjeng med mennesker vi virkelig trenger. Det måles i effektivitet. Det skal gå raskt.

Derfor er en diagnose, gjerne tilført litt medisin en ganske grei løsning for samfunnet.

Dette skjer i stedet for å faktisk bruke deres kunnskap og kompetanse, som de fleste andre ikke har, må bruke lang tid på å lære, eller aldri kommer til å ha mulighet til å klare.

Ønsket mitt for alle skolestartere er at de får store nok pusterom til å leke, røre på seg og være akkurat der de selv er, uten å få høre at de er feil om de ikke har klart alt som kreves innen en viss tidsramme.

Det er mye å ta innover seg, og ingen, Ingen barn eller ungdom er feil.