Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) tok 24. oktober imot friskoleorganisasjonenes 32.530 underskrifter mot regjeringens foreslåtte endring i tilskudd. Nessa Nordtun hadde fått i oppdrag å «rydde opp» i en tilskuddsmodell som har fungert for friskolene gjennom 20 år.

Utgangspunktet var kalkyler som tilsynelatende viste at friskolene får mer penger enn kommunale skoler, og at kombinerte barne- og ungdomsskoler får en såkalt «dobbel støtte». Dette blir helt feil når alle utgifter en skole har, legges på bordet.

I utgangspunktet skal en friskole få 85 prosent av midlene en tilsvarende kommunal skole ville fått per elev, og står fritt til å ta inntil de resterende 15 prosent som foreldrebetaling. I praksis får friskolene likevel mindre: I en kommunal skole telles ikke utgifter til for eksempel bygg og vedlikehold med i regnestykket siden det er i et annet kommunalt regnskap.

Friskolene har ofte snudd på kronene for å kunne bevare et godt skoletilbud for sine elever – pengesekken renner ikke over hos disse skolene. Det er egentlig ikke en sak man skulle ha «ryddet opp i» i utgangspunktet.

Onsdag 8. november var det demonstrasjoner over hele landet – også foran Stortinget. Mens bannere svaiet i vinden og Eidsvolls plass var tett befolket av barn og voksne som ville redde sin skole, kom kontrabeskjeden om at «regjeringen snur». Barn og voksne jublet og klappet, men har de egentlig grunn til det?

Nei, jubelen må faktisk vente litt. For regjeringens såkalte snuoperasjon handler egentlig ikke om at de sløyfer tilskuddssaken og lukker hele gapet på en halv milliard kroner. Det ordinære vedtaket står fast og regjeringen opprettholder i sin helhet sitt forslag til Statsbudsjett for friskoler, som blir vedtatt av Stortinget i desember.

Det som er kjernen av snuoperasjonen til Nessa Nordtun er å «sette plaster» på de økonomiske «sårene» til friskolene ved å love andre penger i revidert nasjonalbudsjett til våren slik at reduksjonen blir mindre enn det nåværende anslaget på 515 millioner kroner. (Regjeringens pressemelding 08.11.23)

Hvilke beløp det er her blir snakk om, er for tidlig å si noe om, og der settes det nå ned en arbeidsgruppe som skal konstruere en økonomisk modell som skal kompensere for bygningsutgifter og annet ved grunnskolene. Her er representanter for skolenes organisasjoner invitert til bordet, og det er godt og viktig.

Det er viktig å legge til at regjeringen har et særskilt ansvar for å sikre at sine stortingsrepresentanter er godt informert om den reelle virkningen av de økonomiske vedtakene. Avgjørelser som er oppe til votering kan ikke bunne i mangelfunn kunnskap hos stortingsrepresentantene om hva man faktisk stemmer over.

Vi som foreldre håper at regjeringen vil gi håndfaste bevis på at de vil friskolene vel og skisserer modeller som treffer skolene godt, slik at de kan drive forsvarlig videre. Friskolene i Norge er et godt supplement til skolen som helhet og fortjener økonomisk forutsigbarhet – uavhengig sittende regjering.

Å frata midler som sikrer mangfold i skoleverket er ikke enhetlig med fellesskapstanken om en god skole som gir barn like muligheter, som reduserer forskjeller, sosialt og geografisk. Øker foreldrepengene, øker også forskjellene.

Blir reduksjon i samlet støtte et faktum, er dette ikke et godt signal fra regjeringen til alle de barna og foreldrene som opplever at deres skole er en trygg havn, et sted for god læring, og som jublet høyt den 8. november da regjeringen «snudde».

For elever og foreldre, har Hedemarken friskole vært uvurderlig og en god arena for læring.

En forelder forteller: «For oss å bytte til Friskolen betydde at våre barn ble sett på en bedre måte, de har fått støtte og hjelp i tide. Vi opplever at det er trygghet og ro på Friskolen som skaper rom for god læring. Vi er evig takknemlige for alle engasjerte lærere og ansatte som bruker så mye tid på barna.»

En annen forelder forteller: «For våre barn har det vært en stor, positiv endring både faglig og sosialt etter at de begynte på Friskolen. Ledelsen og lærerne er overgitte og viselige innen det psykososiale, og dyktige faglig, de ser den enkelte elev. Særlig så vi dette hos vår sønn som har en diagnose. Skolen møtte hans evner, gav han riktige utfordringer og støtte, i mye større grad enn hva han fikk i offentlig skole.»

En elev forteller: «Jeg er glad for at klassen ikke er så stor. Man blir lett kjent med alle i klassen, og læreren har tid til hver enkelt.»

Vi håper at regjeringen virkelig lytter til de stemmene som dette gjelder og at Nessa Nordtun i praksis viser at dette ikke handler om noen form for ideologisk kamp og utøver rettferdighet for friskolene.

Vår beskjed er: Gjør en reell snuoperasjon!