I januar 1971 drepte en ung palestiner to jødiske barn og såret moren med en håndgranat. Det reiste seg et folkekrav om at mordene måtte hevnes. Gaza var da under israelsk okkupasjon etter erobringen fra Egypt under seksdagerskrigen.

Sjefen for den israelske sørkommandoen, Ariel Sharon, fikk ordre om å «eliminere terroren». Han dro da til Gaza og satte seg inn i detaljer om byene og flyktningleirene og ledet deretter de operasjonene som fulgte.

Hans soldater drepte hundrevis av palestinere og ødela seks tusen hjem for at stridsvognene lettere skulle kunne trenge seg inn i leirene, der gatene var for smale.

Fengslede palestinere ble tatt ut av cellene og kjørt rundt i flyktningeleirene for at de skulle peke ut andre motstandsfolk. Hvis de nektet, henrettet israelerne dem foran folkemengden. Hensikten var at palestinerne skulle skremmes til å gi opp all motstand.

Dette er ikke noe som er diktet opp i forbindelse med dagens situasjon, sjøl om det var ukjent for de fleste for femti år siden. Men Ariel Sharon lettet litt på fliken i et intervju med Time Magazine den 17. april 1989.

Denne historien bør sees i sammenheng med at israelerne i januar 1971 i hemmelighet bygde to konsentrasjonsleirer for palestinere i Sinai. Røde Kors fikk tilgang til leirene i februar og sendte en sterkt kritisk rapport om forholdene tilbake til Genève.

Likevel benektet Moshe Dayan i mars samme år at det fantes konsentrasjonsleirer for palestinere. Først den 29. juli 2021 ble saken offentlig kjent da den israelske avisen Ha’aretz skrev om den, basert på dokumenter fra militære arkiver, Statsarkivet og Rode Kors’ arkiver.

De som vil vite mer, kan lese Odd Karsten Tveits bok «Palestina. Israels ran, vårt svik». Men ta det forsiktig. Den lar seg bare fordøye i små porsjoner.