Heldigvis finnes det mange investorer som setter stor pris på Norge, med en offentlig sektor som har bidratt med utdanningsinstitusjoner, kommunikasjon, forskningsmiljøer, kraftproduksjon og infrastruktur - for å tilrettelegge for norske arbeidsplasser.

I tillegg setter disse stor pris på norske og utenlandske arbeidstakere, pensjonister - som gjennom sitt arbeid har vært med på å skape vårt samfunn, og med omtanke for de som trenger samfunnets støtte.

I dag er det skatte-emigrantene som får medienes overskrifter.

De som får operere mer eller mindre fritt i et marked, med minst mulig innblanding fra politikere – og som representerer et stort fravær av demokrati.

Problemet skal ifølge disse være formuesskatten.

Det vil si at den som gjør jobben for dårligst lønns- og arbeidsvilkår – får jobben. På denne måten øker forskjellene.

Jørund Hassel

Om man ser på OECD-statistikker, er ikke det generelle skattetrykket i Norge spesielt stort målt mot eksempelvis de andre nordiske landene og Tyskland.

Også Sveits har eiendomsskatt (0,94 prosent), men betales kun av eiendeler som sveitsere har i Sveits.

Verdier som skapes – i et marked – under mangel på fordelingspolitikk, styres av investorer (arvinger) som i dag er beskyttet av EU- og EØS-reglementene, og hvor flere gjemmer pengene sine på mer eller mindre hemmelige kontoer i utlandet – eller gjør alt de kan for å unndra seg skatt.

Disse burde ikke være meningsberettiget verken til å uttale seg om norsk skattepolitikk eller offentlig sektor.

De er bare kjeltringer på felleskapets bekostning, og som vet å utnytte felleskapet og offentlig sektor til sin fordel!

Flere av disse investorene går heller ikke av veien for å investere i diktatur-regimer, som skaffer dem billig arbeidskraft, med mer eller mindre fritak fra forurensing og andre miljøkrav, og ofte med uverdige arbeidsforhold for arbeidstakerne.

Den globale økonomien, og mer eller mindre korrupte regimer, har fått som vane å kunne renvaske» seg via internasjonale idrettsorganisasjoner – som viser seg å fjerne mange hindringer på veien til enda mer makt og rikdom.

Uten fellesskapet og en sterk offentlig sektor, ville ikke disse investorene vært der de er i dag.

Fra begynnelsen av 1980-tallet har markedsliberalistene og New Public Managements-entusiastene snakket om at «vi må skape før vi kan fordele».

Vi blir fortalt at arbeidslinjen - «i et marked» - hvor folk og virksomheter i en konkurranse må underby hverandre på lønns- og arbeidsvilkår (anbud) for å få seg en jobb, er den eneste farbare vei.

Det vil si at den som gjør jobben for dårligst lønns- og arbeidsvilkår – får jobben.

På denne måten øker forskjellene.

Hvor lenge skal folk la seg forlede av en tro på at det bare er disse turbo-kapitalistene som skaper arbeidsplasser og verdier – og at det offentlige er avhengig av disse?

Hvor ble det av «demokratiet», «fellesskapet», og «samfunnsansvaret», samt styringen og forvaltningen av norske ressurser og verdier?

Det som medier og markedsliberalistiske politikere synes å ha glemt, og som lever i en tro på at det er «skatte-emigranter» og «markedet» som skal redde verden?

Noen og enhver må begynne å stille de spørsmålene.