Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I mine yngre dager ble jeg sterkt grepet av den den jødiske tragedien.
Jeg ble fortvilet og sint over de antisemittiske holdningene som gikk som en rød tråd gjennom det kristne Europas historie, med diskriminering, trakassering og pogromer.
Og til slutt: holocaust, denne helt ufattelig avskyelige og brutale forbrytelsen uten sidestykke i verdenshistorien.
Shoah, Claude Lanzmanns berømte dokumentar fra 1985, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som på de fleste andre.
At jødene desperat søkte etter områder der de kunne bo i fred og sikkerhet, var fullt forståelig. Og massakren utført av Hamas den 7. oktober var en fryktelig påminning om denne traumatiske historien.
Den palestinske
Som godt voksen er jeg blitt sterkt grepet av en annen tragedie: den palestinske tragedien.
Flere turer med studenter til Jerusalem og Vestbredden har gitt både sterke opplevelser og et sterkt engasjement i palestinernes også traumatiske historie.
Vi må forstå og ta inn over oss jødenes skjebne. Antisemittismen er en uhyrlighet. Men det påligger oss som siviliserte mennesker også å forstå og ta inn over oss palestinernes skjebne.
Den er ikke så lang som jødenes historie, men den er opprivende nok. Balfourerklæringen fra 1917 er et slags startpunkt for denne tragedien.
Britenes løfte om å bidra til et nasjonalt hjem for jødene fikk denne ganske presise, men også ironiske, karakteristikken av Arthur Koestler: “One nation solemnly promised to a second nation the country of a third.”
I dag ville vi vel anse dette som i strid med folkeretten.
Men dette var i avslutningen av imperialismens tidsalder og Storbritannia var fortsatt den ledende kolonimakten.
Og Balfour så slik på dette løftet: “Zionism, be it right or wrong, is more important than the wishes of 700.000 Arabs.”
Disse 700.000 palestinere utgjorde på dette tidspunktet 94 prosent av befolkningen i Palestina.
Tragedien for det palestinske folket nådde et foreløpig klimaks i 1948.
Krigen mellom den nye staten Israel og de arabiske nabostatene førte til at 700 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem. Palestinerne kaller denne krigen for «Nakba» (som betyr katastrofe). Og utviklingen etter 1948 har gått fra vondt til verre for palestinerne.
Slutt?
Snart har de ikke noe land igjen. Har tragedien nådd sitt sluttpunkt?
Ikke bare drepes og fordrives Gazas befolkning under store lidelser, men på Vestbredden er palestinerne nå utsatt for en sterkt økende voldsbruk fra bosetterne.
En palestinsk venn av meg kaller israelernes politikk overfor palestinerne for en form for «slow transfer». Poenget er å gjøre livet så vanskelig for palestinerne at de må flytte vekk.
David Shulman, en israelsk akademiker, er inne på det samme i en nylig artikkel i New York Review of Books med tittelen «Heading towards a second Nakba».
Han mener det vi ser i Gaza og på Vestbredden i dag er en fullføring av det som skjedde i 1948. Det skal ikke være palestinere igjen i Palestina.
Vi må forstå og ta inn over oss jødenes skjebne. Antisemittismen er en uhyrlighet. Men det påligger oss som siviliserte mennesker også å forstå og ta inn over oss palestinernes skjebne.
Slik det er nå, er det faktisk en viktigere oppgave.