Et helt år er gått siden Russlands militære angrep på Ukraina. Krigens opprørende redsler har vedvart gjennom en iskald vinter.

Tross store tap og sterke reaksjoner i det internasjonale samfunnet, viser Putins Russland ingen vilje til å ville avslutte sin såkalte «militære spesialoperasjon».

Russland begår omfattende og alvorlige krigsforbrytelser. I en dyster internasjonal situasjon er det et lyspunkt at det her i Norge har vært bred enighet om å støtte det ukrainske folkets frihetskamp og å ta imot mange flyktninger derfra.

Som SV-er har man det siste året fått høre tallrike sleivspark om at Norge for lengst ville vært okkupert dersom SV hadde fått gjennomslag for utmelding av NATO.

Det er en helt urimelig påstand. De nordiske landene ble i 1948–49 stilt overfor et krevende sikkerhetspolitisk veivalg. For Sverige, som med sin nøytralitetspolitikk hadde kommet uskadet fra krigen, var det aldri et reelt alternativ å gå med i NATO.

Etter noen måneders tvil ble konklusjonen den motsatte for Danmark og Norge, som hadde opplevd nøytralitetspolitikkens kollaps og fem år med okkupasjon.

Det ble den gang påstått at Sverige og Finland uten en allianse ville være forsvarsløse, men også at NATO-medlemskapet økte faren for et angrep på Danmark og Norge.

Heldigvis kom det senere aldri et angrep på noen av de nordiske landene. At Sverige og Finland skulle stå utenfor NATO, ble der like selvsagt som det her var at Norge skulle være med.

Når SV i sin jakt på en tredje vei mellom supermaktene ønsket en utmelding av NATO og mer nordisk forsvarssamarbeid, argumenterte man på 1970- og 1980-tallet altså bare for det som var Sveriges løsning.

Da er det definitivt på tide å erkjenne at et nordisk forsvarssamarbeid utenfor NATO er umulig, og at en norsk utmelding verken er realistisk eller ønskelig. Målet må nå bli en sterk nordisk gruppe innenfor NATO. 

Hans Olav Lahlum

Da jeg selv ble SV-er på 1990-tallet, etter murens fall og Den kalde krigens slutt, var vi mange i partiet som anså at et NATO-medlemskap nå var godt til å leve med. Ingenting tilsa at det kunne bli flertall for en utmelding.

Men Finland og Sverige ble stående utenfor og forsvarsspørsmål ble trukket inn i Nordisk Råd. Uro over følgene av NATOs Out of Area-operasjoner, og skepsis til et nært samarbeid med George W. Bushs USA, gjorde det tidlig på 2000-tallet fortsatt akseptabelt for meg og mange andre å stille oss bak et prinsipielt mål om en utmelding.

Tidens forsiktige forhåpninger om en positiv utvikling i Russland løp imidlertid på et hardt tilbakeslag med krigføringen i Georgia i 2008.

Tilbake som president fra 2012 fremsto Putin stadig mer autoritær. Utviklingen i Russland ga, for oss som var opptatt av menneskerettigheter og demokrati, grunn til stor uro både før og etter annekteringen av Krim i 2014.

«Vi ønsker oss egentlig ikke inn i NATO. Men hvis Putins Russland fortsetter som dette har vi ikke noe valg!» bemerket en forfatterkollega fra et lite land i Øst-Europa til meg midt på 2010-tallet.

Nå i 2023 er vi altså kommet dit at Russland bedriver angrepskrig mot et naboland i Norges nærområde – og at Finland og Sverige søker seg inn i NATO.

Da er det definitivt på tide å erkjenne at et nordisk forsvarssamarbeid utenfor NATO er umulig, og at en norsk utmelding verken er realistisk eller ønskelig. Målet må nå bli en sterk nordisk gruppe innenfor NATO.

Et samlet Norden kan der bli pådriver for et sterkt forsvar av demokratiene i vår del av verden – og en motvekt mot militære operasjoner i andre verdensdeler.

Etter over 30 år som SV-velger og 20 år med verv i partiet, håper jeg sterkt på at helgens landsmøte vil ta konsekvensen av de siste årenes lærdommer og gi opp målet om en norsk utmelding av NATO.