En kommentar til Hagen’s synspunkt er at kullbitene som ble observert den gangen kan ha vært fliser av alunskifer. Det finnes mye alunskifer i massene i haugen som ligner på kull.

Jeg tror neppe en så drevet arkeolog som Hagen tar feil av alunskifer og kull. Her tror jeg vi må se andre løsninger.

Nye spørsmål skaper ny innsikt, og ett av disse omhandler likbrenning. Den vanligste gravformen i Skandinavisk oldtid, fra midten av bronsealderen omkring tusen år før Kristus og fram til vikingtiden, er ulike former for branngraver.

Etter brenning ble liket til aske og beinrester samlet i en urne, eller bare lagt i en grop, markert med en haug. Man kan si at fortidens branngraver kan sidestilles med nåtidens krematoriegraver. Det merkelige, men hittil ubemerkete, og dermed uproblematiserte, er nemlig at mengden av brente bein sjelden tilsvarer den faktiske mengden fra likbrenning.

Prøver foretatt ved norske krematorier viser vekten av brente knokler etter moderne kremasjon i gjennomsnitt er 3075 gram per person. I materiale fra arkeologiske utgravninger av branngraver, viser at kremerte skjelettrestene ofte er overraskende små, vanligvis fra noen få gram til 100 gram, og sjelden mer enn 1.000 gram.

Ved en begravelse forventer vi at alle dødes brente knokkelrester er nedlagt samlet. I oldtiden har dette med få unntak, verken vært tilfellet eller hensikten. Det arkeologiske materialet fra branngraver viser klart at bare en liten del av det som ble brent, faktisk ble begravd.

Selv om graven var monumental og gravgavene kunne være mange, fulgte ikke alt av den dødes jordiske rester med likevel i graven. Formålet med likbålet var åpenbart ikke å samle alle knokler for begravelse, men gjennom brenningen å tilegne seg den dødes jordiske rester, for de brente knoklene må ha vært brukt til noe helt annet?

Nesten alt skjelettmaterialet fra menneske har en brenningsgrad som tilsvarer temperaturer på mellom 1000 og 1200 grader. Fra etnografiske studier av likbrenning i Nepal og India er det åpenbart at det er nødvendig med profesjonell kompetanse ut over hva de enkelte familiemedlemmer kan være besittelse av, for å bringe et likbål opp i slike temperaturer.

Den eneste person som i Nordens oldtid peker seg ut som den profesjonelle behersker av ilden, brenning og høye temperaturer, er smeden.

Det er derfor naturlig å fokusere på smeden som den rituelle eksperten, som gjennom det meste av oldtiden også sto for kremeringene. I det arkeologiske materialet er det blant annet funnet menneskebein i smedovner fra bronsealder og på smedplasser med gravrester fra jernalderen; spor etter støpning av bronse finnes på gravplasser, og slagg finnes ofte i de skandinaviske gravhauger.

Mange spredte og hittil upåaktede observasjoner i det arkeologiske materialet faller nå på plass i et helhetsbilde av smeden som den rituelle spesialisten med ansvar for og kunnskap om likbrenning.

Det er ikke utenkelig at det var nettopp i kraft av likbålet at smeden oppnådde den nødvendige høye temperaturen som var forutsetning for en del av hans smed- og støpe arbeid.

Dette fikk viktige religiøse følger, ved siden av det sakrale hvor man knyttet likbålet til sjølve jorden og himmelen. Derfor er det enormt antall forholdsregler, tabuer og ritualer som følger likbrenningen. Smeden og før han pottemakeren er ildens herre. Ved ildens hjelp, bevirker han at liket går fra en tilstandsform til en annen. Smeden opptrer nå i stedet for moder jord for å gjøre fortgang til ny gjenoppstandelse.

Derfor var smeden i fortiden som hadde samfunnets ry for å være ildens herre. Smedens orakelaktige karakter, ladet med krefter som på engang er hellig og infernalsk som overføres til smeden: de blir dermed høyt aktet, men også fryktet.

Det nordiske kvadet om smeden Volund i Den eldre Edda forteller om mestersmeden Volund, som ble holdt i fangenskap på en liten holme av kong Nidur og tvunget til å arbeide for kongen.

Nye undersøkelser viser nemlig at det beste materialet for å oppnå så høye temperaturer som er nødvendig for å herde jern til stål er nettopp beinkull. I denne prosessen trenger kullstoff fra beinkullet inn i overflaten på jernet og endrer strukturen; jernet blir til stål.

Gjøre om sand til glass trengtes også høye temperatur ca 1600 grader. I den norrøne litteraturen er det påfallende at særlig sverd og hjelmer har egennavn og tillegges menneskelige egenskaper.

Spørsmålet er derfor om det ikke var hos smeden at de manglende brente menneskeknoklene kom til nytte? Når vi finner en gravhaug på så liten øy , kan man antyde at Elvsholmen er en gjenskapning av sagnet om Volund.