Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Katrine Strøm har et svært godt innlegg i sin kommentar, med tittelen "Kalddusj i badestampen".
Mer presist kan det vel ikke sies.
Regionale media skal ha fortjent ros når de glimter til.
Men arbeidet er beklagelig nok bare påbegynt for Hamar Arbeiderblad og andre regionale/lokale medier, samt oss andre borgere, velgere, ansatt og observatører i ulike roller i samfunnet.
Trettebergstuen går av som kulturminister: – Jeg har gjort flere alvorlige feil
Her skal jeg ikke videre utbrodere om de ulike inhabilitetssakene.
Disse skrives det stolpe opp og ned om ellers.
Det er også slik at dagens sterkeste kritikere, opposisjonen, også tildelte urettmessige goder til sine kamerater, uten at dette renvasker dagens makthavere.
Rent folkelig sagt ville imidlertid enhver borger intuitivt føle på når en selv er inhabil.
Dette er barnelærdom.
Dette er hyllevare fra foreldre, barn, skole, til de fleste andre hverdagsopplevelsene.
Vi har alle interesser og preferanser som ikke alltid er faglig begrunnet, eller bunner i at den beste er alltid best kvalifisert.
Kanskje liker vi de nærmeste, de vi har personlige bånd til, så godt at vi gir nære relasjoner vel ufortjente fordeler.
Trettebergstuen ga styreverv til gamle partivenner
Riktig skadelig blir dette menneskelige trekket når vi selv sitter i maktposisjoner og blir fristet til å misbruke egen makt.
Dette spørsmålet har filosofer før oss, og samfunn før oss, også balet med.
Intet nytt under solen!
For leseren er det unødvendig å minne om hva habilitetsreglene dreier seg om.
Disse kjenner både du og jeg helt av oss selv.
Og de er svært enkle.
Lovgivingen i Norge om habilitet er svært enkle, men utilstrekkelige.
Habilitetsreglene kommer til kort, hvis en er opptatt at tilsettinger/utnevninger alltid skal skje etter kriteriet at den mest kompetente skal velges.
Det synes å gå alle redaksjoner i Norge hus forbi, at det å følge de simple inhabilitetsreglene ikke automatisk sikrer betryggende saksbehandling.
Det er stor forskjell på å ha det formelle i orden, mens man stadig i praksis utnevner sine beste venner og bekjente.
Norsk offentlighet og presse ser ut til å nøye seg med formalsiden ved spørsmålene om habilitet.
På fint snakker vi om at stat og samfunn må bygge på meritokrati.
Dette betyr at i politiske og sosiale systemer må makt, autoritet og posisjoner fordeles blant medlemmene etter deres evner og ferdigheter de innehar.
Dette er selve hensikten med at habilitet, faglighet og fremragende kompetanse alltid skal foretrekkes fremfor bekjentskaper og vennskap inn i alle sentrale samfunnsfunksjoner.
Leseren kan reflektere selv, og sikkert tenke sitt, om det alltid virker å fungere slik.
For Innlandet og Hedmark er tema habilitet brennaktuelt.
For en nær iakttaker, gjennom flere tiår, har en sett at bevisstheten rundt habilitet, og det å velge den beste kompetansen, er særlig svakt utviklet i våre områder.
Velgerne har bestemt, men det kan i lengden være svært usunt at et parti som Arbeiderpartiet har opptrådt som om de "eier", for eksempel fylkeskommunen.
Det blir da svært fristende å sette inn sine egne i et utall posisjoner og ansettelser, uten at de nødvendigvis er de best kvalifiserte.
Det vi trenger i Norge er en ny habilitetspraksis som holder politikken på større avstand når viktige posisjoner skal besettes.
Dette betyr at forvaltningen og virksomheter må få et mye større mandat til å reelt finne den mest kompetente kandidaten, totalt uavhengig av vennskap, kjennskap og politisk farge.
Vi trenger rett og slett å stramme opp lovgivingen rundt habilitetsspørsmålet.
Tradisjonen med å utnevne, det grusomme nyordet statsforvalteren, etter kriteriet om partibok, lang og kanskje tro tjeneste, samt trynefaktor, er totalt avleggs.
Denne praksisen driver alle partiene med, men det gjør ikke praksisen mer akseptabel av den grunn.
Vi som borgere, velgere, ansatte og observatører må skjerpe egen kritisk sans og reagere på unoter og feil praksis.
Media, som Hamar Arbeiderblad, må kvesse pennen og være svært våkne fremover mot alle former for korrupsjon og reelle brudd på habilitetsreglene.
Denne oppgaven bør Katrine Strøm og co kaste seg over med liv og lyst.
Media, offentligheten og borgerne bør være våkne fremover, når viktige samfunnsposisjoner besettes.
I mellomtiden ser jeg frem til at debatten om habilitet kan løfte seg fra en debatt om kun formaliteter.
Ender debatten opp i ren resultatlikhet, har vi sannelig ikke kommet av flekken.