For en liten stund siden gikk jeg, og ei jeg kjenner svært godt, rundt på Akershus festing i vårsola. Da kom jeg på noe.

Var det ikke her sjølveste Henrik Wergeland hadde kontor, som vår første riksarkivar?

Vi blei ivrige og googla, og fikk opp et bilde av murfasaden med kontorvinduet til Wergeland. Den neste halvtimen tusla vi rundt på det digre området og plira opp mot murveggene, uten resultat. Alt og ingenting ligna på bildet.

Det var bare mur, stein og vinduer med sprosser alle veier. Til slutt fant vi en informasjonen. Der måtte de vel vite hvor legenden holdt til?

Men hvem var egentlig Henrik Arnold Wergeland (født 17. juni i 1808)?

Han var i hvert fall ikke tam, som vi sier. Som liten skjenka han geitene på prestegården på Eidsvoll fulle (Faren var en av Eidsvollsmennene, og praktiserte fri oppdragelse).

Da han var 18, kasta han seg utfor låvebrua med en hul latter, fordi Hulda Malthe, som han var intenst forelska i, ikke var interessert i det unge brushodet.

Det var fem meter ned i ei steinur, men Wergeland overlevde, som du sikkert skjønner. Som student drakk og tura han, havnet i slagsmål og rettssaker.

Praemsaken skulle forfølge ham livet ut. Det begynte med at Wergeland, som ung student, gikk helt opp i ansiktet på sakfører Jens Obel Praem, i vitners nærvær, og kalte ham «en blodsuger» (Og det var han!). Siden balla det på seg.

Det ble ærekrenkelser og nye stevninger. I 1844, året før Wergeland døde av lungekreft, ble det inngått forlik, men dikteren måtte betale saksomkostninger, ble ruinert og var tvunget til å selge hjemmet sitt, Grotten.

Wergeland var typen som fikk raptuser og kunne kaste seg ut i fjorden, med klærne på. Hans samlede verker teller 21 bind.

Det er artikler, dikt, sanger og skuespill, og brevene i forbindelse med Praemsaken utgjør alene to bind. Mannen diktet seg praktisk talt inn i døden, 37 år gammel, med blant annet «Til min Gyllenlakk».

Det var geniets triumf. I tillegg var hans sosiale engasjement formidabelt. Han oppsøkte de fattige i Kristiania og skrev om klasseskillene, han underviste bondeungdom gratis, han gjorde også 17. mai til barnas dag, og han var den viktigste bidragsyteren til at jødeparagrafen til slutt ble opphevet.

Han har fått et storslagent gravmonument på Æreslunden, bekostet av svenske jøder.

Finnes det en Wergeland i vår tid, hvis vi tenker på det sosiale engasjementet? Neppe, men hvem kommer nærmest?

Kanskje Rødt-politiker Mimir Kristjansson, med sine åtte bøker og sin voldsomme aktivitet i debatter og på sosiale medier?

Rødt blir litt for rødt for meg, men Mimirs store motor kan minne om Wergelands. Og politiker-profilen flesker stadig til mot makta og taler de fattiges sak. Ja, det er jobben hans, i opposisjon, men han gjør det, flesker til, slik Wergeland ville gjort, hvis han hadde sett matkøene som nå vokser over hele landet.

Vi fant kontoret til Wergeland. Det lå inne på Akershus slott, som en del av museumsutstillingen, et romslig kontor med utsikt til en frodig lønn, med fjorden i bakgrunnen.

Og på gulvet lå det en hoggorm (!), riktignok en kunstig en. På veggen kunne vi lese følgende:

«…gifttennene var fjernet slik at den var ufarlig. Når innpåslitne kreditorer kom for å kreve penger, slapp Wergeland løs ormen, gjemte seg, og håpet at de ville bli skremt og forsvinne igjen».