Den norske sommeren er kort. På få uker gjelder det å ta inn, leve ut og glede seg mest mulig på den måten man bare kan glede seg om sommeren.

Leve, og elske. Oppleve kjærlighet, vise sin kjærlighet. Med hvem man vil, når man vil. En helt grunnleggende menneskerett i et demokrati. Burde det i alle fall være.

Men nå sitter vi med to mørke datoer som vi hvert år framover må jobbe oss gjennom i løpet av en liten sommermåned.

Fra før hadde vi 22. juli. Fremdeles et åpent sår som gjør vondt for svært mange mennesker.

I fjor sommer fikk vi en dato til. 25. juni.

Onsdag kom justisministeren til Stortinget for å redegjøre, i kjølvannet av den heller knusende dommen som kom mot PST for noen dager siden. Hun kom ikke dit med en beklagelse på vegne av regjeringen, men har tidligere stilt seg bak PST-sjefens beklagelse.

Følelsen av dejà vu er klamt og vondt tilstede i dette. For dette har vi stått i før, og da snakket alle om at det aldri måtte skje igjen. Det måtte aldri bli slik at norske myndigheter en gang til skulle stå i den situasjonen at de ikke greide å beskytte sine innbyggere.

Men så havnet vi der likevel. Liv gikk tapt på aller mest meningsløse vis. Og igjen holder vi på med komiteer og rapporter og utvalg. 22. juli-kommisjonen. 25. juni-utvalget.

Rapporten fra sistnevnte parkerer PSTs vuderinger og evne til å beskytte da det gjaldt som mest i fjor sommer.

Hvor godt man tar imot Mehls opplisting av diverse tiltak, kommer an på så mangt. Opposisjonen var selvsagt raskt ute med kritikk, kanskje særlig FrPs Per Willy Amundsen. Som jo selv satt på justisministerens kontor for ikke så mange årene tilbake, det er nær så man hører et mildt dryss av glass single mot gulvet.

Viktigst for folk flest, er at det virkelig TAS tak, og at dette ikke bare blir en ørkenvandring gjennom kontrollkomiteer og storting, og en masse ord.

Titusener av mennesker kjenner på stor frykt i disse dager som en følge av det som skjedde i fjor.

Og det er ikke bare de skeive som har grunn til både frykt og misnøye med denne situasjonen. Det har vi alle.

I Norge har vi nå to triste datoer som skal markeres i all overskuelig framtid. I begge tilfeller handler det om angrep i det offentlige rom mot mennesker som benytter seg av det som skal og må være en grunnleggende rettighet i et samfunn.

Vi har vært altfor dårlige to ganger. Det er mer enn nok.

Det finnes ikke rom for en dato til.