«Det må de rike tåle» sier Arbeiderpartiets parlamentariske leder Rigmor Aaserud, ifølge VG.

Når vi tar summen av skatteskjerpelser, økte avgifter og skapt uforutsigbarhet for næringslivet føler jeg en mer nærliggende usikkerhet: Hva nå med «vanlige folk»?

Dagens regjering har skrevet ut en skatteskjerpelse på 33 milliarder kroner, som skal dekkes inn av lakseoppdrettere, vannkraft- og vindkraft-produsenter. Denne skatteskjerpelsen kommer på toppen av en allerede vedtatt skjerpelse i ansettelse av skattegrunnlaget for formue, skjerpet skattesats for formue og skjerpet skattesats for uttak av utbytte for å kunne betale for øvrige skatteskjerpelser.

For virkelig å være på den sikre siden, har regjeringen sendt ut på høring en ny skatteordning for skattelegging av privat konsum i selskaper, en skatt som har fått tilnavnet «monsterskatten».

I nylig framlagt utkast til statsbudsjett ble dette krydret med økt arbeidsgiveravgift for de som har en lønn som overstiger 750.000 kroner per år.

Forlater AS Norge

De begynnende konsekvenser av skatteskjerpelser, avgiftsøkninger og uforutsigbarhet har allerede kommet til overflaten. De som forvalter store kapitalressurser, de som kan omgjøre innovasjon til virksomhet, våre største skatteytere, ja, de forlater i tur og orden AS Norge. I en del næringer er det dratt i nødbremsen; utviklings-, utvidelses- og investeringsprosjektet er lagt på is. Bygg- og anleggsbransjen vurderer permitteringer, offentlige og private prosjekter, hus- og hyttebygging reduseres til nær å stoppe opp.

Norsk næringsliv og eiere av norsk næringsliv bidrar i stor grad til den velferdsstaten Norge er i dag.

Jeg er ikke i tvil om at dette næringslivet, eiere av lakseoppdrettselskaper som kraftprodusenter, så vel evner som har vilje til å betale sin rettmessige andel til fellesskapet. Men; det er ikke en uvesentlig forskjell på «å barbere seg og å skjære av seg hodet».

En uforutsett skatte- og avgiftsskjerpelse av de dimensjoner som nå annonseres av den rød-grønne regjeringen er uforsvarlig, uanstendig, muligens ulovlig, og får helt andre konsekvenser enn regjeringens legger til grunn i sine uttalelser.

Alle kort på bordet

Finansminister Vedum sier i et debattprogram på TV at regjeringen står overfor valget av å beskatte disse næringene i henhold til foreslått beskatning, eller å øke skattene til «vanlig folk» med 7.000 kroner per snute. Dette hevder statsråden kreves for å balansere ut statens merutgifter.

Jeg tillater meg å være sterkt tvilende til om finansminister Vedum har lagt alle kort på bordet når det gjelder statens inntekter. Har alle inntekter fra oljenæringen blitt tatt med, har Vedum tatt med utbytter fra statens eierskap i selskaper, har forventet overskudd på årets statsbudsjett noen relevans for kommende år?

«Nå er det vanlige folks tur» var det politiske budskapet som det ble gått til valg på fra rød-grønn side ved siste stortingsvalg, og som ble gjentatt med styrke av påtroppende statsminister da valgseieren var et faktum.

Nasjonal splid

Mye har skjedd som ikke kan belastes sittende regjering siden sist høst, og som gir oss alle en utsikkerhet for hva framtiden vil bringe. Desto viktigere er det at det ikke føres en politikk som skaper en nasjonal intern usikkerhet og splid.

I motsetning til statsminister Støre, så mener jeg at vi i Norge er avhengige av hverandre, så vel de som forvalter kapitalressurser som de Støre kaller vanlige folk, store som små, rike som fattige.

Mitt håp er at vi kunne ha en regjering og en statsminister for alle, som så alle og anerkjente alle, og som tok innover seg at vi er gjensidig avhengige av hverandre.

Fire grunnsteiner

Det er fire grunnsteiner som alle må være på plass, som er gjensidig avhengige av hverandre, for at vi skal ha et robust og konkurransedyktig næringsliv med trygge arbeidsplasser;

  • Innovasjon
  • Kapital
  • Kompetanse
  • Arbeidskraft

Kjære leser; test dette ved å ta bort en og en av disse grunnsteinene. Min påstand er at da mister de tre gjenstående grunnsteinene sin kraft.

Vi får et næringsliv som i beste fall står på stedet hvil, et næringsliv som sakte men sikkert sakker akterut og som mister sin konkurransekraft.

Min vurdering er at dagens regjering i større grad følger ideologien som ligger i det politiske budskapet de gikk til valg på, enn de tar på alvor den gjensidige avhengighet av hverandre vi har bygget vårt fellesskap over.

Ubotelig skade over tid

Jeg er redd for at konsekvensene av en slik politikk blir det stikk motsatte av budskapet. Utvikling av og investeringer i norskeiet næringsliv tørker inn, politisk uforutsigbarhet skaper en barriere mot utenlandske investorer, kapitalen finner med andre ord nye markeder utenfor Norge.

Kortsiktig lever vi med det, i den lengre horisont vil dette påføre AS Norge ubotelig skade.

De sentrale spørsmålene som bør stilles nå: Er dette en poltikk som forener våre krefter i en krevende tid? Er dette virkelig en politikk som tjener «vanlige folk»?