– Det var som å åpne døren til helvete

(Nettavisen): Plutselig ligger den der. Ubevoktet. Mobilen som den 15 år gamle sønnen hennes alltid er opptatt med, ligger ulåst på stuebordet.

I løpet av de fem minuttene hun har til rådighet går hun inn på Snapchat-kontoen hans. Det moren ser, og deretter tar bilder av og filmer de neste minuttene, gjør at hun begynner å skjelve.

– Det var som å åpne døren til helvete, sier moren i førtiårene, som møter Nettavisen i Akersgata for å vise hva hun fant på sønnens Snap-konto og for å fortelle om hvordan det er å være mor til en ungdomskriminell.

Tobarnsmoren ønsker å fortelle sin historie anonymt for å sette søkelys på hvilke mekanismer som er i sving når ungdommer blir kriminelle. For hun mener disse mekanismene handler om langt mer enn trangboddhet og dårlige sosiale kår.

– Det handler om en æreskultur som jeg tror brer om seg i ungdomsmiljøene i Norge, sier hun på nordnorsk dialekt.

Nettavisen har tidligere skrevet om den eksplosive økningen av ungdomskriminalitet der utøverne blir stadig yngre og volden grovere.

Filmet våpen og vold

Videoene, meldingene og bildene hun finner på sønnens Snapchat-konto denne tilfeldige ettermiddagen, og som hun har kommet inn til Akersgata for å vise Nettavisen, viser innhold som tyder både på radikalisering og vold.

Meldingene diskriminerer jøder og homofile, samt at de beskriver handlinger der vold planlegges, eller allerede har blitt utført.

Det er bilder og videoer av kniver og et skytevåpen.

Det er også videoer der sønnen deltar i slåsskamper, der han sammen med en stor gjeng går løs på èn person som ligger på bakken og blir sparket i hodet.

Sønnen vet ikke at moren gikk inn på telefonen hans, og hun våger derfor ikke at Nettavisen publiserer videoene eller bildene i frykt for at han skal kjenne dem igjen.

– Forholdet vårt er fremdeles fryktelig skjørt, forklarer kvinnen som likevel mener det er såpass viktig å snakke om æreskulturen som brer om seg at hun tar sjansen på å fortelle sin historie i media.

Følte ikke mestring på skolen

Hun tror grunnlaget for at sønnen senere gikk inn i det hun beskriver som et klanslignende parallellsamfunn, der ungdommene tok loven i egne hender for å beskytte æren, ble lagt allerede på barneskolen.

Hun beskriver en gutt med tilpasningsvansker, som ikke fikk det til verken sosialt eller faglig.

– Han følte ikke mestring, verken i idrett eller på skolen. Jeg tror dette ikke bare skapte dårlig selvtillit, men også en mangel på tilhørighet og en følelse av å stå utenfor, sier moren, som mener sønnen ikke ble sett og fulgt opp slik han burde.

– Dette førte til at han var mye sint og frustrert, utagerte og havnet stadig i trøbbel, sier hun.

Da sønnen begynte på ungdomsskolen ble han ifølge moren svært opptatt av sin utenlandske identitet. Gutten er tokulturell, men vokste opp i et sekulært norsk hjem med to ressurssterke foreldre og god økonomi.

– Vi levde som en helt vanlig norsk familie. Religion og etnisitet var aldri noe tema før han begynte på ungdomsskolen, sier hun.

.

På ungdomsskolen kom sønnen i kontakt med et nytt miljø med et nettverk av gutter som hadde bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten.

– Plutselig var den norske identiteten hans noe som var sett ned på, mens den utenlandske identiteten som han aldri hadde hatt noe forhold til før, ble høystatus, sier moren.

Skam og stigmatisering

Hun opplevde at sønnen ble stadig mer lukket, sint og fraværende – og konstant på telefonen. I åttende klasse kom bekymringstelefoner fra barnevernet og i niende kom den første telefonen fra politiet – i en rekke av mange.

– De ringte og fortalte om bråk, uro og stjeling, og at han hang på steder og var med folk som ikke var bra, sier moren.

Hun tror han i gjengmiljøet fant et fellesskap der han fikk anerkjennelse og status gjennom vold og kriminelle handlinger.

Hør moren fortelle om skammen

– Jeg følte både på sjokk og redsel, men også avmakt fordi barnet mitt var stort nok til å være ute, men jeg hadde ingen kontroll. Verken på hva som skjedde på telefonen hans eller ute. Jeg hadde ikke navn på en eneste kamerat.

Det sier moren, som ikke har tall på hvor mange søvnløse netter hun har sittet oppe og bekymret seg for sønnen.

– Jeg var aldri bekymret for at han skulle skade meg, men jeg var fryktelig bekymret for at han skulle skade andre eller bli skadet selv, sier hun.

– Var ingenting jeg kunne gjøre

Derfor gjorde hun alt i sin makt for å stoppe 15-åringens atferd. I tillegg til å gå inn på sønnens telefon, ringte hun Kripos, barnevern og PST for å få råd, men det var ingen som kunne hjelpe dem å stoppe sønnen fra å gli stadig lengre inn i det radikale gjengmiljøet.

– Jeg syntes det var veldig skummelt. Det føltes som han hadde forsvunnet inn i en helt annen verden og det var ingenting jeg kunne gjøre. Glorifisering av vold blandet med radikale holdninger var ekstremt skremmende for meg, sier hun.

Moren mener sønnen hadde tatt til seg et tankesett som man finner i klansamfunn som opererer utenfor loven.

– Slik jeg opplevde det hadde de ikke tillit til staten, men utførte egen justis, der ære og hevn sto sentralt. Å tyste eller snitche var et absolutt tabu, politiet skulle ikke involveres, man skulle ordne opp seg imellom, sier moren som mener at ære, hevn og snitching er nye fenomener som har etablert seg i norsk ungdomskultur de siste årene.

Kripos: Voksende problem

Det kan det se ut som hun har rett i, skal vi tro politioverbetjent Gunnar Svensson ved Kripos, som også sitter i det nasjonale kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

– Mens kompetanseteamet er veldig fokusert på familiene og den æresrelaterte volden som skjer innad i den, ser vi i Kripos at æresrelatert kriminalitet i gjengmiljøene er voksende, sier politioverbetjenten som har jobbet med æresrelatert vold og kriminalitet siden 1998.

En æreskriminalitet han mener oppstår i gjengene fordi guttene der vokser opp i familier med æreskodeks.

– De har lært hjemme at å bruke trusler og vold er en måte å sette seg i respekt på, sier Svensson som selv har sett mange videoer i sosiale medier som ungdommene legger ut av vold og våpen for å oppnå respekt.

Svensson peker på at et blikk, også fra helt uskyldige, kan være nok for å krenke æren og dermed bli utsatt for volden som vises i disse videoene.

– Og hvis du har rotet med søsteren til en i en slik gjeng er du virkelig ille ute, legger han til.

Må være tettere på foreldre

Almir Martin, som har jobbet som minoritetsrådgiver i over 10 år ved ulike barne – og ungdomsskoler i Norge, bekrefter at æreskulturen er svært utbredt i enkelte ungdomsmiljøer, og at disse gjengene kan ligne på klaner.

– Vikingklanene er borte, men klanene eksisterer i aller høyeste grad i mange ungdomsgjenger. Der handler det først og fremst om brorskap og om å finne allierte som har ryggen deres. For hvis du er alene er du sjanseløs og blir trakassert og mobbet på skolen, sier minoritetsrådgiveren.

Han peker på at det først og fremst er foreldrene til disse guttene man må følge opp for å få bukt med æreskulturen i ungdomsmiljøene.

– Løsningen, mener jeg, er å være tettere på foreldre og gi dem ansvarsfølelsen for ungdommene sine, sier minoritetsrådgiveren.

Kan skje hvem som helst

For 15-åringen, som forsvant inn i et slikt gjengmiljø, var oppveksten i rekkehuset på Østlandet trygg og god, ifølge mor. Æreskultur var et ukjent begrep.

Hun tror derfor hvem som helst, særlig om man er tokulturell, kan bli dratt inn i et slikt miljø.

– Foreldrene må passe godt på ungdommene sine. Slike gjenger fanger lett opp barn og ungdom i en sårbar alder der de søker etter identitet og tilhørighet. Særlig om de i utgangspunktet er litt utenfor og svake, sier hun.

Selv gjorde hun det hun kunne for å få sønnen ut av miljøet. Etter flere år med søvnløse netter, privat etterforskning og utallige telefonsamtaler med barnevern og politi, fikk sønnen endelig hjelp.

Han kom inn i et tilbud i regi av barnevernet som er utviklet for ungdom med store atferdsproblemer.

Gjennom kontinuerlig oppfølging av en psykolog, som var tilgjengelig for hele familien 24 timer i døgnet, tok sakte men sikkert livet en annen vending for 15-åringen.

– Jeg tror den tette oppfølgingen fra barnevernet hjalp sønnen vår, men også det at han ble mer moden. Det går bedre med ham nå og han gjør det bra både på skolen og i idretten. Jeg tror ikke han har kontakt med de gamle vennene sine lengre.

Samtidig legger hun til:

– Men det er skjørt. Jeg er alltid redd for at noe skal trigge han og at han havner uti det igjen.