Spørsmålene i kjølvannet av Høyre-leder og tidligere statsminister Erna Solbergs pressekonferanse før helgen er mange, og må slik vi ser det besvares etter beste evne i dagene som kommer.

Omfanget av aksjespekulasjon som hennes ektemann Sindre Finnes har drevet med mens hun var landets leder og de to bodde sammen i statsministerboligen, har vist seg å være enormt. Meglere som har som fulltidsjobb å handle på børs, er tydelige på at omsetningstakten ikke kan forsvares som en harmløs hobby for en statsministergemal med god tid.

3.640 transaksjoner er det vi har fått dokumentert så langt. Dagens Næringsliv skriver at han også har eid aksjer i utlandet i perioden 2013–2020.

Det er for tidlig å si hvor mye han har tjent, og om det er grunn til å mistenke at han har handlet på innsideinformasjon, all den tid hans kone ikke skal ha kjent til handlemønsteret og dermed vært inhabil i en rekke saker som statsminister uten å vite det.

Før nyheten sprakk på fredag, visste de færreste utenfor partiet Høyre hva som ville komme. At det er en vond sak er forståelig, for Erna Solberg som lenge forsvarte både ham og seg. Men å la det henge i luften om flere svar kunne ha blitt gitt både fredag, lørdag eller søndag før valget, er ikke holdbart i lengden.

Både avtroppende byrådsleder i Oslo Raymond Johansen og LO-leder Peggy Hessen Følsvik har slik vi ser det uten grunnlag sådd mistanke om at deler av pressen visste mer enn de skrev før valget. Johansen slettet sitt Facebook-innlegg etter kort tid. Kimen kan være at tidligere statsråd i Solbergs regjering, Torbjørn Røe Isaksen, er samfunnsredaktør i E24, den Schibsted-eide nettavisa som krevde svar om Finnes’ aksjehandel hele den siste tida før valget.

Fra journalistene herfra publiserte første sak 31. august, og frem til pressekonferansen fredag, har Høyres ledelse garantert jobbet intensivt med å skaffe oversikt over mulige sårbarheter og feil.

Det er partiet Høyre og parets rådgivere, og ikke pressen, som må svare på graden av trenering.

Vi forstår at det er vanskelig å sikre seg i forkant mot mennesker som bevisst omgår regler og unnlater å fortelle sannheten – eller til og med lyver.

Men som vi har sett i rekken av skandaler knyttet til norske toppolitikere, har håndteringen mye å si for omfanget skaden får. Det siste vi trenger nå, er mistanke om at selve valget er blitt bevisst påvirket.

I denne saken må kommunikasjonsapparatet i Høyre legge frem en tidslinje for hvilke avgjørende avklaringer som ble tatt når. Og hvem som til syvende og sist bestemte at svar ikke kunne gis før valget var overstått.

Det vil være en særdeles dårlig start, om triumfen det var å bli Norges største parti, blir erstattet av tvil om velgerne og lokalpolitikerne satt med et fair og oppdatert bilde da vi gikk til urnene.

Nemlig at vi ikke har sittet med én – men med to skandaleridde regjeringer.