På Hamar dirrer harmen fortsatt etter lørdagens demonstrasjon i regi av vennskapsbyforeningen Hamar - Khan Younis. Fortvilte folkerettsforkjempere har mistet tålmodigheten, etter en måned i strekk med gjengjeldelser mot Gaza etter terroren 7. oktober, uten at noen har greid å stagge Israel. Og etter et innlegg i HA der vennskapsby-medlem og Rødt-politiker Svein Ørsnes etterlyste ordfører Vigdis Stensbys tilstedeværelse, tok profilerte BBL-kolleger til tastaturet.

Tarvelig, ufint og sjofelt er ord som kommunepolitikerne Einar Busterud og Remo Martinsen bruker om innlegget og måten Ørsnes omtaler den ferske ordføreren på. De reagerer på at HA har latt ham få spalteplass til å kritisere henne gjennom følgende retorikk:

Hva venter ordføreren på; flere drepte? Flere skadde, flere som blir traumatisert for livet?

Vår vurdering er at ytringen er innenfor hva en ledende politiker må tåle, selv om det er et drøyt virkemiddel. I andre europeiske land maler demonstranter håndflatene røde, for å symbolisere at passive ledere har blod på hendene.

Grepet om å stille til ansvar alle som ikke handler eller hever stemmen mot uhyrlig urett, er ikke nytt. Allerede i 1936 advarte Arnulf Øverland mot at likegyldighet i ytterste konsekvens er medskyldighet.

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Vi mener diktet "Du må ikke sove" fremdeles er kjernepensum, som rommer en kollektiv erfaring. Selv om det ikke lyktes Øverland å stanse nazismen i Europa, satte han ord på nødvendigheten av å ikke vente tålmodig på at maktovergripere skal slutte å ta seg til rette. I Gaza renner tiden ut, og for hvert uskyldige liv som ofres mens de som dreper tilsynelatende går fri, øker vårt felles medansvar.

Tirsdag skulle Stortinget stemme over et forslag fra Rødt om å anerkjenne Palestina som egen stat. Mens diskusjonen pågikk, hørtes ropene fra demonstranter på utsiden. Og regjeringspartiene ble for første gang rede til å sikre en moderert versjon av forslaget flertall, "når en anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på en fredsprosess". Altså: Før en endelig fredsavtale foreligger. Ingrid Fiskaa (SV) nøler ikke med å gi nettopp det stadig bredere folkelige opprøret æren for at de på torsdag trolig tar saken et lite skritt i riktig retning.

"Jeg merker meg at regjeringen etter å ha blitt presset på dette spørsmålet nå forsøker å komme oss i møte", skriver Fiskaa, men er oppgitt over at Støres regjering vil vente på rett tidspunkt for en slik anerkjennelse.

Hun har rett når hun slår fast: Det rette tidspunktet er nå.

Opprør virker. Samtidig gir det vond smak i munnen at kyniske barnedrap - og beskyldninger om å gi blaffen i dem - er det som utløser vårt engasjement.