Statuen taler for seg. Rose er blitt kirkens frontfigur. Smilende skuer hun mot byens sentrum og ut over mjøslandskapet, hennes eget rike av troende, tvilende og syndere på jorden.

Hun oser av raushet. Hånden som strekkes ut fra kappen er en inviterende gest til de mange der ute som søker etter mening med livet, om å ta kontakt: «Ingen tro er for liten», var hennes budskap.

Rosemarie Køhn, Norges første kvinnelige biskop (1993-2006), har fått en opphøyd plass fremst på kirkebakken, noe som er høyst fortjent.

Ingen har som henne åpnet kirkerommet for utstøtte og forfulgte. Hun var tro mot sannheten i kjærligheten da hun vigslet praktiserende homofile prester, og valgte selv etter hvert samboerskap og ekteskap med en kvinne, presten og psykologen Susanne Sønderbo.

Rose var vår samtids mest kontroversielle biskop og den mest liberale. Hun bidro sterkt til å gjøre kirken inkluderende, og styrket Hamar bispedømmes renomme som landets mest romslige.

Kampen mot kristelig sneversyn og pietisme står helt sentralt i Hamars og Innlandets historie, spesielt etter at bispedømmet ble gjenopprettet i 1864, med Halvor Folkestad som biskop.

Det går en klar linje fra stormkastene frilynte Sagatun skapte, til Roses kamp for frihet, raushet, åpenhet og inkludering.

Jens Olai Jenssen

Imidlertid: opprøret mot pietismen kom ikke innenfra, men fra miljøet i og rundt frilynte Sagatun folkehøgskole, grunnlagt samme år. Her slo Grundtvigs liberale kristne tenkning sterke røtter i norsk sammenheng. Sagatun var samtidig en «fødestue» for alternativ pedagogikk, opplysning blant ungdom, feminisme og politisk radikalisme.

Åndskampen er synlig der Rose står. Bak henne har en av pietismens fremste forkjempere fått sin byste. Halvor Folkestad (biskop 1864-1887) lyste Guds velsignelse over Sagatun da nybygget ble åpnet 2. oktober 1865, men bøyde seg siden for kristenfolkets raseri over hans flørt med grundtvigianerne. Han dreide om og sluttet seg til motstandsfronten, teologene på universitetet, embetsmenn og andre mørke krefter.

Han gikk aktivt til verks for å bekjempe Sagatun og grundtvigianismen på norsk jord. Hamar-bispen brukte prekestolen i Hamar domkirke til å refse de vantro, Sagatunfolket. Grundtvigianere blant lærere og prester ble stengt ute fra skoleverk og kirke.

Folkestad sluttet seg også til det kristenkonservative oppropet i 1883, «Til Christendommens venner i vårt land», som sterkt advarte mot den politiske radikalismen, Johan Sverdrups kamp for parlamentarismen, kampen for stemmerett og folkestyre.

Oppropet fastslo at den radikale bevegelsen var en trussel mot kristendommens stilling der målet var å fremme fritenkeriet og forgifte hele folket. Kampen mot den politiske radikalismen var derfor en kamp for kristendommen og mot «antikrist».

Pietismen holdt stillingen i Den norske kirke, konstaterte professor Berge Furre i en kronikk i tidsskriftet «Kirke og Kultur» i 1993.

Kirkefolket vendte ryggen til Grundtvigs liberale og folkelige kristendom. Hvordan kan vi da forklare åndskampen som gjorde Hamar bispedømme til arnested for landets liberale kristenhet?

Det er nok å nevne biskop Kristian Schjelderup, (også med byste ved Hamar domkirke) som gikk i front mot kirkens skremsler, helveteslæren, og åpnet veien for kvinnelige prester. Og nå vår tids folkekjære liberale banebryter, Rose, som har fått sin plass fremst og høyest på kirkebakken.

Idegrunnlaget til Sagatun ble bekjempet, av kirken og landets konservative, men som Berge Furre skriver: «Grundtvigianismen ble fordrevet fra prekestolen til folkehøgskolene og til Venstre der den ble en slags «partikristendom».

Arven fra Sagatun kom også til å prege ungdomslag, arbeiderforeninger, kvinneforeninger, sentrale kulturfolk, og etter hvert offentlige skoler og utdanningsmiljøet.

Det var disse radikale kreftene som la grunnlaget for det nye Norge. Kirken ble presset til større åpenhet overfor de voksende folkelige bevegelsene, mektige og samfunnsomformende som de ble. Dessuten: Norge hadde statskirke.

Det var kongen i statsråd som utnevnte biskoper og proster. Det skjedde ofte på tvers av kirkefolkets vilje, slik som da Rose ble utnevnt til biskop i februar 1993. Hun var ikke bispedømmerådets førstevalg, men var kirkeminister Gudmund Hernes sin soleklare favoritt.

Hamar har en stolt arv knyttet til Sagatun, som i sin tid var et nasjonalt episenter for liberal og åpen kristenhet, for folkeopplysning og kvinnesak, stemmerett og politisk radikalisme.

Det går en klar linje fra stormkastene frilynte Sagatun skapte, til Roses kamp for frihet, raushet, åpenhet og inkludering.